Trist Pikes ti tips til låter med synth - Eller «zynth» som det heter om du er Åge Aleksandersen.
Et lille caveat: Dette er ikke “ti låter med synth som har inspirert Trist Pike” - vi jobber jævlig hardt for å ikke bli inspirert av musikk i nærheten av vårt eget lydbilde og får våre kunstneriske imperativer hovedsakelig fra Black Flag og europeisk infrastruktur, men: Her er et knippe hits vi syns gjør seg på fremtidskeyboardet. Vi (Svein aka S og Eirik aka E) kan forresten ikke telle, så det ble tolv låter i stedet for ti.

Zimmerman «Hvor enn jeg snur meg»

S: Alle har hørt “Russerne kommer” men dansegulvet er kanskje ikke tjåka med folk som har hørt resten av “LP4”. Dette er den mest killer på albumet syns jeg, en av de sterkeste låtene på markedet om å kjøpe eller ikke kjøpe stereoanlegg. Kjempe synging fra Ine Tømmerås her også, for å si det forsiktig.

E: Dette er tematikk som bare har blitt mer og mer aktuell, bortsett fra at det i disse dager kanskje ville handlet om Bluetooth-høyttaler istedenfor steroanlegg. Tenk hvor mange som gikk rundt på 80-tallet og så hva som kom til å skje men ikke fikk gjort noe med det! Den nevnte “Russerne Kommer” var kanskje ikke så aktuell mye av 90- og 2000-tallet men har beklageligvis svingt seg rett tilbake i nyhetsbildet. Hør på Zimmerman, folkens! Han vet hva han snakker om!

Karen Marks «Won't wear it for long»

S: Karen Marks-sjutommeren “Cold Café” fra 1981 er en av platene vi i Trist Pike lytter mest til og snakker mest om, og alle vi kjenner har fått denne tvunget inn i øregangene minst hundre millioner ganger hver. Denne låta, b-siden på singelen, handler om å smile og å se på TV - begge deler kjent tematikk i fremtidsmusikken og ikke akkurat mindre aktuelt i dag enn i 1981. Selve låta taler for seg sjøl. Sett’n på og prøv å motsi det. Siden i fjor kan du kjøpe reutgivelsen av skiva fra Efficient Space, helt sikkert et resultat av vårt utrettelige street team-arbeid til artistens fordel.

E: En av de beste sjutommerne noensinne, begge sidene er absolutt killer. Angående reutgivelsen vil jeg skyte inn noe som fascinerte meg da jeg hørte gjennom bonuslåtene: det er med en demoversjon av A-siden “Cold Café” der, som var interessant i seg selv, siden jeg lurte på hvordan en demo av en så til de grader minimal låt kunne høres ut. Det viste seg at demoen har MER som skjer, som har blitt FJERNET i den ferdige versjonen! Er ikke DET fremoverlent så vet ikke jeg.

Oslo Synth Band «Fløtegutt»

S: Det er noe alvorlig i veien med internett og strømmetjenester og hele RØKLA så denne låta lå ikke tilgjengelig noe sted på “the net”. Fant den ikke på Kazaa engang! Vi måtte bootlegge den sjøl til denne høyst ulovlige YouTube-videoen. Håper ikke vi får juling av OSB som resultat av dette mtp at de er vesentlig tøffere enn oss. Men, “i hvert fall”, hør på den låta her litt da.

E: Nok en gang “evig aktuell” tematikk, og rent sonisk smeller det også som bare det. Det hender jeg synger denne melodien til katta bare at jeg sier “røytekatt”.

Snowy Red «Relax»

E: Dette er den mest alvorlige låten jeg har hørt i hele mitt liv, tror jeg. Man kan mildt sagt høre at denne kommer fra en plate som heter “The Right to Die”. Jeg har inntrykk av at alle artister fra Belgia mener det de driver med noe inni helvete, uansett hvor lett eller vanskelig det måtte være for omverden å forstå - se også andre belgiere vi i Trist Pike er begeistret for, som Jacques Brel, Technotronic og Lugubrum.

S: Og Sandra Kim, Gargamel og Joop Zoetemelk ikke minst. “The Right to Die” er et nesten uhørt sterkt eksempel både på “one finger synth”-sjangeren og å matche et albumkover til musikken inni koveret.

Det Gyldne Triangel «Maskindans»

S: Denne låta kan du kjøpe kjempedyrt på sjutommer og sette i hylla og aldri lytte til hvis du tilhører “stamp collector asshole”-subkulturen, men siden nylig kan den også høres fra internettets strømmebibliotek. Snakk om moderne! Kanskje denne tidsriktige tilgjengeligheten kan bidra til å hente låta litt ut av “omsetningsobjekt for blasert middelklasse”-terrenget og over i “åpenbart track å skru veldig høyt når du er alene hjemme med katta”-segmentet. “Play it loud, mutha” som Dee Snider ville sagt.

E: Hvis jeg hadde råd ville jeg definitivt kjøpt denne kjempedyrt på sjutommer, men jeg er glad man kan høre den uten å måtte det, for dette svinger mildt sagt. Jeg skulle litt ønske vi låt mer som dette.

S: Jeg er veldig fornøyd med at vi ikke låter noe særlig som “Maskindans”, for den fins jo allerede.

Electronic Circus «Direct lines»

S: Electronic Circus-gubben som skrev denne låta er en av de tre som skrev “Fade to Grey”. Det er et skussmål du kan føre opp f.eks på visittkortet eller på et diplom du kan vise folk.

E: Jeg er ikke sikker på hva denne låta handlet om da den kom, men i moderne perspektiv kan den tolkes til å handle om enten internett, chemtrails eller begge deler. Sterk bekymringsmusikk uansett.

S: Den handler nok om den kalde krigen, som det meste annet på åttitallet. Tenk å være teenager i mid-80’s og i en eller annen grad måtte ta et valg, i det minste et valg i hodet, om hvem du heier på i kaldkrigssituasjonen. Når jeg tenker på krig er det lett for meg å også tenke på dataspillet “Nuclear War” fra 1989, som jeg syns gir et interessant og sikkert nokså korrekt bilde av livet som krigshisser og warlord. En grei kontrast til det take på krig man ser i “Hjortejegeren” f.eks. La oss se litt på “Nuclear War” da

Wesley Willis «Fuck you»

S: Alle har hørt Wesley Willis og de låtene de har hørt er som oftest de hvor han er litt fresk i språkbruken i tittelen. Så dette er sikkert et av hans mest “kommerse” tracks, men la ikke det skremme deg bort. Dette er et nokså killer sentiment.

E: Et av de mange compelling aspektene ved Wesley Willis er at låtene hans stort sett er enten veldig vanskelig eller utrolig lett å forstå og relatere til. Denne er definitivt i sistnevnte kategori - hvis du noensinne har vært arbeidstaker setter nok denne ord på mye du har følt.

S: Jeg kjøpte Wesley Willis’ “Greatest hits volume 2” på platemesse hin uken. Selgeren hadde ikke hørt albumet, og spurte meg hva det var for noe. Det er jo muligens litt vanskelig å forklare, “det er en fyr som synger over sånt keyboard-demotrack” er lissom både beskrivende og overhodet ikke beskrivende på samme tid, men det viktigste jeg kunne si om albumet var at om jeg var ham ville jeg ikke solgt det.

Ela Orleans «The season»

S: Sterk move å hente inn Rimbaud til å skrive teksten når du skal lage låt. Jeg har inntrykk av at ALLE jeg kjenner ikke sitter og hører på Ela Orleans hele tiden, men jeg syns det er på høy tid at de begynner. Om du ikke har hørt artisten i det hele tatt er dette et nokså myndig valg av låt å begynne med.

E: Denne låten gjør nesten at jeg skulle ønske vi hadde en masse “vintage” utstyr å kose oss med, men jeg får inntrykk av at hun her er en god del smartere enn oss, så jeg vet ikke om vi kunne fått til noe like sterkt uansett hvor mye vi investerte i denslags.

Patience «White of an eye»

E: Denne låta høres mer ut som New Order enn New Order gjør selv.

S: Patience låter nok også litt som om Trist Pike var en million ganger bedre på alt vi driver med. Tematikken her er jo også greit innafor vårt “wheelhouse”, kan du si.

Wayne Smith «Love don't love me no more»

E: I Trist Pike er vi veldig opptatt av dancehall og “riddim”. Wayne Smith er jo mest kjent for den banebrytende kanon-bangeren “Under Mi Sleng Teng”, men han har masse annet bra, som for eksempel denne killeren fra Sleng Teng-albumet. Dette er et uventet innslag i form av en straight up synthpop-låt som ikke egentlig har noe med dancehall å gjøre engang og hadde vært en MEGAHIT hvis den hadde blitt laget på litt dyrere utstyr. Men det spørs om den ville hatt like mye pow i lydbildet!

S: Kan vi få inn en link til Prince Jammy “Computerized Dub” her også, sånn for å virkelig selge inn dette med pow og lydbilde? Stort mer presist og tøftlydende opplegg enn dette tror jeg ikke er tilgjengelig på markedet.

Mag & the Suspects «Thousands dead»

E: Jeg var innom Råkk & Rålls i et eller annet ærend, sikkert for å betale 1 million kroner for en Swans-originalutgivelse eller noe sånt. Slåssrock-entusiast André Bjørnsrud sto i kassa og kunne meddele at de nettopp hadde fått inn denne sjutommeren, som garantert var noe for meg. Det var jo egentlig helt åpenbart med en gang jeg så tittelen og coveret, men jeg ble ikke noe mindre solgt da han faktisk spilte låta på anlegget. Hør på det riffet! Hør på den trommemaskinen! Mange har prøvd å gjøre “munter melodi og morbid tekst”-greia, men bedre enn dette kan det nok ikke gjøres. Jeg har ikke hørt noen melodi som er mer munter enn synthen her noensinne, tror jeg.

S: I kategorien “muntert og morbid” vil jeg for ordens skyld anbefale den stadig mer og mer aktuelle Dead Kennedys “Moon over Marin”.

Evigheten «Millioner måner»

E: Svein la inn denne fordi vi hadde for mye urgammelt på lista. I utgangspunktet går jeg aktivt inn for å ignorere alt som er nytt og folk syns er bra med mindre jeg får betalt for å mene noe om det, ettersom å forholde meg til ny kultur krever dyrebar tid jeg kunne brukt på å høre på power electronics, war metal og rap fra Chicago eller Memphis om å drepe folk. Jeg har derfor ikke gjort meg opp noen mening om denne gruppa ennå, men kan skyte inn at de ikke låter som noe annet jeg har hørt og tydelig har en klar idé om hva de har lyst til å drive med, så i motsetning til de fleste kontemporære grupper er ikke dette noe jeg syns kan og bør hoppe i havet.

S: Eirik er for oppatt med å prøve å tyde en “goth code” han har lest på Usenet mens han sitter på uteservering og sparer penger ved å drikke medbrakt lunken brus fra innerlomma, så han får ikke lyttet til ny musikk om dagen. Jeg tror det var Peter Vollset (kjent fra gruppen the Switch, oppfinneren av begrepet “kisterock”) eller Jørgen Egeland (kjent bybilde-person i Oslo og generell entusiast) som introduserte oss til Evigheten, og jeg kan si at det de holder på med i denne låta her er sterkt nok til at jeg får samme fysiske reaksjon i kroppen som under det store fallet i en “flume ride” hver eneste gang jeg hører den. Jeg skjønner ikke at det går an å lage musikk som låter sånn, så jeg er veldig redd for Evigheten.

TRIST PIKE slipper debutskiva si "Den problematiske drømmen/ Patetisk og Patologisk" på Tigers huslabel Fysisk Format 14.08.2020.