Uttrykket "Hvis jeg ikke kan danse til den, er det ikke min revolusjon" er rimelig forslitt, men vi synes fortsatt det er et poeng, spesielt i en tid der punk forlengst har blitt institusjonalisert forskningsobjekt, at punk ikke bare er blues-basert raseri med en tutsj glamur, det kan faktisk også sette igang primale instinkter, få oss travle mennesker ned på bakken, ut på dansegulvet og ut i gata. Bare ikke siter Ebba Gröns Ut or diskot inn i verkligheten.

Sex Judas feat Ricky har nettopp sluppet en frekk 12"er du bør sjekke ut så vi hukket opp med bandets Tore Gjedrem (aka DJ Ost1) som ga oss den definitive dansepunk lista

Som et sakte oppkok til at Trist Pikes debutskive skal materialisere seg på Fysisk Format 14. august, fikk Tigerbloggen hanket inn denne lista fra duoen:

Ah, The Specials-debutplata. Kanskje den fremste fanebæreren av dansbar og deilig 2 tone-ska. Den er ikke too young lenger, heller aldri too much, men definitivt too hot til å la være å vrikke dansefoten i spontan gledesrus!

Etter at første-bølgen av punkere hadde rast litt fra seg og / eller lært seg å spille, kom nye lyder til. Vi har trådt inn i post-punken og nyveiven er født. De fleste har kjennsap til de aller største navna, som Television, Public Image Ltd og Gang Of Four, men ei gruppe innafor denne tradisjonen som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i ettertid er Birmingham-bandet Au Pairs.

Det kom mye fett i 1977 - eller år 0, som de mest ihuga regner det som. Vrede og fest, kåthet og glede, systemangrep og fuck you-attitude. Sjøl om vi omtrent daglig hengir oss til kontor-pogo med gamle punktriller her på Tiger, går det et godt stykke mellom utgivelsene vi må konstantere er genuint bra også reint musikalsk, om vi skal se strengt på det.

Marquee Moon er en slik milepæl

"Fuck a mod!" hoia du som ung. Men det var fordi du ikke hadde hørt In the City med The Jam.

Her til lands er vi ikke bortskjemt med arkivutgivelser fra hine tiders undergrunnsmusikk. Det føles bisarrt at man iblant har mer detaljert kunnskap om undergrunnsbevegelser i fjerne himmelstrøk som Frankrike og USA enn det som skjedde utenfor vår egen dør.

Få band fanger så godt sin tids eksistensielle gru og paranoia i musikken som det Tuxedomoon gjorde på sine første utgivelser.

TERROR BIRD er soloprosjektet til kanadiske Nikki Never og hun lager svevende, mørk popmusikk i skjæringspunktet mellom eksentrisk 80-talls post-punk og semi-gotisk elektro.