Jeg hørte på pønk og hardcore. Det var det. Vi handla på Tiger. NOFX. Rancid. Millencolin. Lag Wagon. Strung out. Refused. Strife. Snapcase. Men jeg spilte aldri pønk og hardcore i bandet. Lasse og Stian hadde sammen med Muffe fått ut de impulsene i det kryptisk døpte sideprosjektet PØNK Å SÅNN. Mens med meg skulle de spille det jeg ser tilbake på som prog-metal-polka-core. Vi het CARNIVAL APE og hadde kanskje bedre med musikalske ambisjoner enn dømmekraft.

Men skating var kult ass! Jeg dro en slem ollie. Jeg avanserte etter hvert med pop shove it, men Glenn begynte å dra ifra meg. Jeg begynte å få noia. Det var liksom ikke noen ordentlige fremskritt. Jeg hadde stagnert. Var jeg ikke et seriøst talent? Jeg og Glenn hadde knota med kickflip lenge, lenge. Kicken var grei. Flippen var grei. Men det var umulig å lande! Beina havna liksom på feil sted i lufta. Men så en dag skjedde det. Jeg landa en kickflip. Og en til. Og en til! Jeg hadde knekt koden. Jeg kunne kickflippe i fart over en boks vi hadde bygd. YES!

Og så tryna jeg. Jeg landa på venstre ankel og klarte ikke å reise meg opp. Jeg krøyp bokstavelig talt på alle fire hjem til mamma og pappa. Innen jeg var hjemme hadde ankelen vokst til størrelsen av en tennisball. Pappa kjørte meg til legevakta. Kjørte meg på rullestol rett på en dør med ankelen først. Det var strekt leddbånd. Hold beinet høyt i to uker eller hva det var. Isposer. ICE-metoden. Legen sa jeg ikke burde skate på et halvt år. Og hva verre var: jeg hørte på ham.

Jeg husker jeg prøvde å skate igjen året etter. Jeg hadde mista alt. Klarte ingenting lenger. Og Glenn kickflippa i ring rundt meg. Da slutta jeg. På Nordstrand hadde de kjøpt Four Minute Mile med The Get Up Kids. Jeg blei frelst ved første gjennomlytting. Så dro jeg på Tiger og kjøpte mitt eget eks.