Høsten 1995 var Rage Against The Machine noe av det aller tøffeste man kunne høre på i Narviks harde gater. Det var ikke av voldsomt stor betydning at deres selvtitulerte debut på det tidspunktet allerede nærmet seg tre år gammel, vi Narvik-væringer har aldri hatt det særlig travelt med å slenge oss på trender. Ganske pønk holdning, egentlig. Ryktes at taco nå er skummelt nært å forbigå pizza på fredagskos-skalaen der oppe. Selv om det fort kunne ha vært denne unektelig geniale skiva til RATM som endret livet mitt, så er det annet album fra ’92 som blåste de musikalske dørene av hengslene med enda større kraft. The Chronic av Dr. Dre traff meg som en slegge og startet en livslang hangup på sløye basslinjer - noe som sikkert er ironisk i og med at jeg spiller gitar i en duo uten bass.

Tolv år ble jeg denne høsten. Som god nordlending var jeg allerede godt inne i andre sesong av lett alkohol- og nikotin-marinade, men de skarve kulhetspoengene dette ga gjorde meg merkelig nok ikke til en særlig mindre bleikfeit, kvisete og sjenert nerd. Tiden som ikke ble brukt på øldrikking eller maling av rollespillfigurer med over gjennomsnittlig farlig gangsta rap som lydspor, ble brukt til å mase hull i hodet på min kjære bestefar om jeg ikke kunne være så snill å få en gitar. Han ga meg i stedet to spiseskjeer og sa at om jeg lærte meg å spille med dem, så skulle han kjøpe en gitar til meg. Min vei mot kretsmester i spiseskje ble brått avbrutt da bestefar mot alle odds allikavel ga meg en gitar som han egenhendig hadde knekt på fest og limt sammen. 

Traktering av seksstrengers møbel visste seg dessverre å være vanskeligere enn avtalt, så jeg begynte heller å spille bass i et knippe band. Det var jo uansett den sleske bassinga som var det feteste og mest inspirerende med låtene til Dr. Dre som hadde gått på repeat. Og de støvete, knallharde trommene. Og de pipete synthene. Og selvfølgelig den tilbakelente flyten på rappinga. Og, selv om tekstene er helt baklengs misogynistisk, så var det en sann fryd for tolv år gamle ører å høre så mye tøff bannskap på engelsk. Alt med denne plata var rett og slett så forbanna rett, og har ført til mange viktige oppdagelser på kryss av sjangre. Den førte riktignok også til et meget leit dypdykk i nu metal, faktisk så dypt at vi snakker full Adidas™-dress og helt uironisk lytting til Disturbed, Mudvayne og andre lignende musikalske løsemidler, men band som Refused og JR Ewing reddet meg heldigvis ut av dette synkhullet i tide.

Når jeg slenger på The Chronic i dag tar det meg momentant tilbake til disse formative årene. Selv om det selvfølgelig er mye nostalgi, vil jeg påstå at denne samlingen bangers står seg like godt i 2020 som for 25 år siden. Dersom du mot formodning ikke har hørt dette mesterverket av en plate, så er det inget bedre tidspunkt enn nå til å sjekke den ut. God lytt!

Ekstra bonus: Slik så Tony Gonzales ut i nu-metal perioden sin:

Har sett verre.

BARREN WOMB PÅ TIGERNET