Skiva som endret mitt livet: Blut Aus Nord, 777 – The Desanctification

Da jeg skulle velge skiva som endret mitt liv sto jeg umiddelbart i et forvirrende veikryss fra å dra 15 år tilbake til ungdommens tid, da ”Call of The Mastodon” banket på sørlandsdøren min som tenåring og ga meg livets beste konsert - og ufrivillige moshpitopplevelse på Hove i 07.

Eller å reise til midten av 20-årene, da svartmetallen merkelig nok skulle tippe meg over i prog, støy, sludge - og doom fascinasjon. Og jeg forsto at jeg hadde hoppet over noe i min utvikling som lytter. Med andre ord, jeg fikk et problem som hadde med to veiskilt å gjøre som i mitt liv var mer relevante for min historie enn for hverandre. Samtidig som jeg elsker alt for lange setninger, nostalgiske sidehistorier og mangel på poenger;

Blut Aus Nord var bandet som tok meg med storm der de brøyta vei med sine fyldige musikalske kontraster om livets sure bitterhet til det rent episke. Skiva som blåste meg rakt over ende. Bandet, som aldri har spilt, eller vil spille live. Låtene som får hårene til å reise seg, livet til å gi mening, gudene til å avgi industrielle avantgardelyder fra seg. De er for meg en helt, helt spesiell artist, som forruten å overbevise meg om at black metal var og er noe helt eget, endret de også så mye annet. Og jeg har hatt mange spesielle artister i min ryggsekk som definerer ulike steder og flauser her i livet. Og Blut Aus Nord endret mye i 2011, på samme måte som Genesis, Kongh, Eloy, Isis, Morte Macabre, Russian Circles og Neurosis gjorde i sin tid. Eller Alexisonfire og 36 Crazyfists i tiden før der igjen gjorde. Band som tør å gjøre meg ukomfortabel, og utfordre innenfor reisespekteret i tidslinjen jeg er i. Album som regner med at du vil være med fra start til slutt, uten å legge til rette for at det skal gå fort eller være konstant underholdende. Tålmodighetens medalje; en deilig vent på det du egentlig liker aller best, før du helt plutselig får noe som er enda bedre, skuffende, eller ekstremt uventet og verre rett rundt neste hjørne. Der band som for eksempel Mastodon vant meg over som 16-åring ved å kaste meg langflat ned i metalgropa og sørge for at jeg ble der, og aldri noensinne ville kunne sette pris på en ren gitartone igjen! For, ja – Mastodon var min aller første atonale grop, en stinkende grøft, et svært svart hull av sure toner, roping og trollete metalbrøling jeg ikke forsto bæret av første gang jeg fikk høre skiva ”Call of The Mastodon”. Men, merkelig nok vokste det på meg, som jo musikk pleier å gjøre. Og nå elsker jeg akkorder som ikke passer inn. Fordi det utfordrer, ikke kun i øyeblikket du selv gjør det, men også når du lytter. Filmer som utfordrer forblir interessante, akkurat som musikk som angriper hardt starter nye retninger. Og jeg tror, hadde det ikke vært for atonal kunst, hadde Blut Aus Nord vært for mye for meg i dag.

Der Blut aus Nord endret, det jeg tilbake i 2011 trengte å høre; Musikk er ikke en komfortsone, og du bør ikke være i en komfortsone. Musikk, akkurat som deg, er i konstante reiser gjennom heftige endringer og sjangeruniverser, som jo er grunnpilaren for min personlige utvikling som menneske. For man skal vel og bør helst, tørre å jakte på sin beste versjon av seg selv? Ja, så pompøst som det er. Om det så er den umulige gitarlyden, sure tonen eller merkelige trommebrekket. Så, kjøp deg nå dette albumet da! For det aller beste med det hele; Blut aus Nord endrer litt sånn sjanger for annehver utgivelse. Sånn, for å plage deg eller faktisk for å bevise hva musikk handler om, å utfordre andre eller kanskje kun seg selv?