Musikken hoppet rett over noen lag med tenåringskul skepsis og andre godsaker,  og gikk direkte til et mykt sted i sjela. Jeg vokste opp på et lite sted på Sørlandet, og erfaringen jeg hadde så langt i verden var å kjenne meg feil og annerledes. Denne musikken åpnet døra til en annen mulighet. Kunne det være et hjem i verden for meg også? 

Når jeg setter på plata nå er det fortsatt med en følelse av å være hjemme. Jeg er veldig glad i de andre platene til Nick Drake også, men Pink Moon oppleves mest destillert fordi den er så enkelt produsert og blir veldig nær. Han prøver ikke et snev å være noe han ikke er. Forsøk på den holdningen, og måten å legge vokalen på i forhold til akkordene kan jeg kjenne igjen i sangene jeg skriver selv.