Det å velge en skive som jeg føler har endret livet mitt var lite overraskende ikke et enkelt valg å ta. Skulle jeg gå for de formative skivene fra barndommen som Toxicity av System Of A Down eller Songs For The Deaf av Queens Of The Stone Age? Emo-fasen i ungdomstiden med In Utero av Nirvana, Issues av Korn eller Iowa av Slipknot. Eller hvilken som helst skive fra de utallige Mike Patton prosjektene som jeg hørte så mye på videregående at bare å tenke på stemmen hans gjør meg sliten den dag i dag?

Men et album som konstant dukket opp i tankene når jeg tenkte på temaet og som til slutt ble det naturlige valget måtte bli Teethed Glory & Injury av Altar Of Plagues. Et album jeg fortsatt drar frem som det beste eksempelet jeg kommer på av kompromissløshet. Godt rotet innenfor grensene av black metal men som danser mellom så mange andre innflytelser at den er laget mer mot en for det typisk konservative black metal publikummet.

Det å blande sjangere fører ofte til en interessant lytteropplevelse, men ender uheldig ofte opp med å føles som om det er gjort mer for å være unik enn av en genuin kunstnerisk visjon. På Teethed Glory derimot er impulsene fra post-rock, noise, elektronika og ambient blandet så sømløst inn i black metalen at det låter som om de alltid har vært en naturlig del av hverandre. Skiva er fortsatt en fin demonstrasjon på at uavhengig av hvilken sjanger du opererer i er det ingen grense for hvilke inspirasjoner en kan dra inn i lydlandskapet sitt så lenge det blir en del av hele bildet og ikke bare en medley i midten. Og ikke minst at det å utfordre konvensjonene av en sjanger ofte skaper noen av de mest interessante lytteropplevelsene. Selv om det selvfølgelig er helt lov å dyrke tradisjon også om det er det en ønsker.

Men skulle jeg kun lagt vekten på at skiven er utfordrende og nyskapende er det mange andre album som hadde vært like naturlige å dra frem og her handler det om en som endret livet mitt. Jeg hørte plata først da den kom ut i 2013 uten at brikkene falt helt på plass, men på starten av året etter når livet hadde gått fra å være preget av følelser av sorg og sinne over til at håpløshet, desperasjon og apati var de tyngstveiende traff tredje sporet A Body Shrouded meg som et godstog da den tilfeldig dukket opp igjen. Albumet ble en god følgesvenn i en tung tid og satte en abstrakt forståelse på det jeg følte.

Men viktigst av alt ble kanskje dramaturgien på plata som føles ganske konsekvent i sin nedstemte fremvisning helt opp til siste låten Reflection Pulse Remains. Melodien som starter tidlig i låten og blir et slags overhengende tema begynner litt i samme spor som de andre låtene på albumet, men når låten når sitt klimaks rekontekstualiseres melodien over i noe mer håpefullt. Kanskje ikke ren eufori, men akkurat nok glimt av lys til at det føles ekstatisk. Og det gjorde så sterkt inntrykk at skiva har fulgt meg siden, en illustrasjon på at uansett hvordan ting føles så er det alltid håp. Om det var den kunstneriske visjonen til James Kelly når han skrev albumet vet jeg ikke, men det er heller ikke så viktig. Det er tross alt opp til oss som lyttere hva et album gir oss. Låten viser også hvor viktig grunntonene bassen legger på en melodi betyr for det emosjonelle uttrykket, som forsåvidt også er en lærdom å ta med seg.