Våre tidlige musikkvalg styres jo av mye forskjellig, og jeg likte lite av det som var populært på radio og rundt meg da jeg vokste opp. Jeg husker en klassetur da jeg var 13 og jeg hadde med meg en C-90 kassett på walkman med «Never Mind The Bollocks» og «Piper At The Gates Of Dawn» på hver sin side, og de andre hørte på Duran Duran eller Iron Maiden. Einstüerzende Neubauten noen år senere var det som virkelig åpnet alle sluser, men det er jo mer sammensatt enn som så.

Hjemme spilte foreldrene mine Cohen, Dylan, Beatles, Stones, og mye klassisk. Mussorgsky, Beethoven, Grieg. Jeg husker også godt "Haba Haba" med Lillebjørn Nilsen og "Syng, klapp & swing – Grammofonplate med barn og Harald Gundhus». Fattern satte ofte på Crazy World of Arthur Browns «Fire». Han så forresten Stones på Sjølyst i -65.
For mine barn som nå er 13, har jeg selv spilt mye Bo Diddley, The Kinks, The Who. Gammal country og blues. Da barna var ett og to år gamle spilte vi Salvatores Days of Rage (2007) veldig mye. De ble rolige av det, tror jeg. Bjarne Larsen fra Salvatore, Masselys og Origami Arktika skal forresten bli med i Hornorkesterets besetning fremover, og det gleder vi oss til!
Da jeg gikk i sjette klasse husker jeg godt at jeg pleide å spille «Paint it Black» drithøyt da jeg kom hjem fra skolen og var alene i huset, gjerne om igjen og om igjen. Det er fortsatt en av mine favorittlåter.

Det var sikkert sommeren 1989 eller høsten, så jeg var 16-17 år og ganske sugen på musikk som skilte seg ut og hadde egenart. Jeg hørte på Sigbjørn Nedlands "Pandoras jukebox" på NRK, og en gang spilte han noe Einstüerzende Neubauten, "Ich Bin’s" fra «Fuenf …» og tittelkuttet fra «Haus der Lüge», tror jeg. De satt rett i pannebrasken, men jeg fikk bare med meg litt av bandnavnet, og ble nødt til å spørre alt fra tysklærere til onkler, så det tok jo uker før jeg fikk oppklart hva bandet het! Da var det rett på platebar, der de hadde to skiver, og selv om jeg egentlig bare hadde råd til én av dem måtte det bli begge. Det var «Haus der Lüege» og «1/2 Mensch» og de ble svært mye spilt. "1/2 Mensch" var det mest kompromissløse jeg noen gang hadde hørt. Få av vennene mine likte denne musikken, men jeg prøvde selvfølgelig hele tiden å overbevise alle om hvor bra dette var. Beklager til de som ikke lot seg overbevise, jeg var sikkert litt ivrig. For Neubauten var den konsentrerte energiutblåsningen punk og metal aldri ble for meg. Nå var alt lov, bare man gjorde det med grundig overbevisning. Neubauten var postapokalyptiske drikkeviser i ruinene av storbyene, utforksning av klanger og instrumentoppfinnelser, gleden over å bråke og herje, og den eneste sunne reaksjonen på elendigheten i samfunnet. Jeg så dem live på Arvikafestivalen i 1991, og flere ganger siden, og de har vært viktige for meg hele veien. Det er jo også litt folkemusikk i Neubauten her og der.
Jeg kommer heller aldri til å glemme da jeg hørte The Residents for første gang, på en mixtape noen hadde lånt meg. Vi satt på loftet hos Bendik og vekslet mellom å måpe, flire, rynke på nesen og vri oss rundt på gulvet. Livet blir aldri det samme, og aldri har vel musikk påvirket meg så sterkt. Eskimo er et mesterverk. Jeg har sett dem live mange ganger. Alt de gjør er ikke bare helt whacky, de har også følsomme låter som «My Window» og «Life Would Be Wonderful». «The Singing Resident» er en av mine favorittvokalister.

Neubauten og Residents var en slags two-punch som åpnet for alt jeg ble glad i seinere, og viste at det var håp. Bak den overproduserte populærmusikken fantes det folk som skapte viktig musikk av ren glede, på pur faenskap, fordi de måtte, eller fordi de hadde noe viktig eller rart å si.

I slutten av tenårene var jeg skikkelig fan av Ym-Stammen, og syntes at de hadde funnet akkurat den rette miksen av folk, rock og humor. Tror jeg så dem 10-12 ganger i løpet av et par år.
Hawkwind er et annet band som har vært med meg hele tiden, og jeg så dem på Betong 1991. Grateful Dead er et annet viktig band, som det har tatt lang tid å komme inn i og som jeg neppe noen gang kommer ut av. Med glede. Laurie Anderson var også viktig, "Big Science" og "Bright Red" har vært mye spilt, og jeg så en uforglemmelig soloopptreden på Rockefeller tidlig på 90-tallet. Amon Düll II er en annen betydningsfull favoritt.
Roky Erickson solo og med The 13th Floor Elevators kom også tidlig med, og er fortsatt med. Roky er en sånn artist man blir helt betatt av. Om jeg har muligheten vil jeg høre ALT av Roky, samme om det er på en dårlig dag, eller er et skrantent opptak. Don’t knock the Rok!

Incredible String Band, Shirley Collins og Current 93 bør også nevnes. Likeså «Anthology of American Folk Music». Og Sabbath, Sleep og Om.

Må ta med to skiver jeg oppdaget litt seinere i livet, de glemte psych/kraut perlene «Jola Rota» med Joakim Skogsberg og "Framtiden är ett svävande skepp, förankrat i forntiden» med Älgarnas Trädgård. Hornorkesteret har faktisk covret Älgarnas Trädgård, og spilt det med Dan Söderqvist  (Älgarnas Trädgård, Twice A Man) tilstede på Geiger musikkfestival i Gøteborg 2010.
Det er sikkert mye mer, men dette er blant min viktigste musikalske baggasje, som kom på tidlig.

https://open.spotify.com/playlist/24H6NFssLr79iHiwsqcIyb?si=FVanFJ_DSX6U_Az7lIpn_g