Jeg hadde en oppvekst noen kanskje vil si var ørlite utenom det vanlige.
Mine foreldre er klassiske musikere, og allerede fra 5-årsalderen ble jeg pent nødt til å spille fiolin. Først på en tullefiolin laget av papp og doruller (Suzuki-metoden for de som veit), men så over til vanlig fiolin ganske snart. På anlegget hjemme gikk det stort sett i Vivaldi og Bach, med et innslag av Maj-Britt Andersen når humøret var på topp. De klassiske melodiene ble kjent for meg i såpass ung alder, at jeg den dag i dag ikke har lært meg navnene på stykkene, eller hvem som har skrevet dem. Jeg kan synge med på alt, men om du spør meg om periode og komponist, har jeg mest sannsynlig ikke peiling.
Dette er ikke så uvanlig, tenker du kanskje, men i tillegg til å være klassiske musikere var de også evangelisk kristne. Med andre ord, med en gang jeg begynte i den private kristne barnehagen på Ryen, og senere på Grunnskolen Oslo Kristne Senter på Kjeller, så ble jeg introdusert for en veldig annen musikksjanger. Nemlig lovsang. Det hadde lite til felles med Vivaldi, men ble like fort akseptert som musikk i mine barneører.
I begynnelsen av tenårene begynte jeg å lefle litt med kristne rockeband som dc Talk og Delirious?, og skjønte allerede da at jeg hadde en dragning mot noe med litt mer motstand.
Tidlig på ungdomsskolen begynte noen av gutta i klassen å spille rockeinstrumenter. Det var aldri noe jeg hadde sett for meg at hadde noe med meg å gjøre. Jeg visste jo at noen av vennene til storebrødrene våre spilte i et band som het Silver. De var mest skumle, og selv om folk sa de var kristne, så virka det ikke så veldig sånn.
Likevel smitta det litt over på oss småsøsknene, og en dag bestemte min bestekompis seg for at han skulle begynne å spille trommer. Storebroren hans hadde lasta ned masse musikk på Napster, og en dag fikk vi høre låta. Selve låta!
Den het Everlong, av et band som het Foo Fighters, på en plate som het The Colour and the Shape. Det var så fett! Jeg snudde på flisa, og allerede samme dag fikk jeg lånt meg en gitar. Jeg fikk stemt E-strengen ned til D og ble vist hvordan man palm-muter av kompisen. Jeg lærte meg Everlong på noen få timer og innen to uker hadde jeg lært meg hele The Colour and the Shape-albumet fra start til slutt. Jeg var født på ny, på ny!
The Colour and the Shape har så mange hits. I perioder har nesten alle låtene på plata vært “yndlingslåta” mi. Fra det sinnsykt fete andresporet Monkey Wrench som var så sykt gøy å spille på gitar, til tredjesporet Hey, Johnny Park, som ble selve essensen av rockemusikk for meg i mange år. My Hero ble avlsutningsnummeret på skolerevyen i 9. klasse, og February Stars får meg fortsatt nesten til å grine av nostalgi hver gang jeg hører den.
Dette ble en inngangsport til veldig mye tyngre musikk. Jeg begynte å høre på kristen-metallbandet Extol, og fikk fort øynene opp for Silver, Benea Reach, Underoath og andre band i periferien rundt det kristne miljøet, før jeg til slutt skjønte at det også fantes en stor verden utenfor kristenbobla, og jeg begynte å høre på band som Jimmy Eat World, Blink 182, Sum41, Mew(evig favoritt) og Phoenix.
For meg ble dette en total helomvending. Jeg og bestekompisene mine starta prog-screamoband og jeg meldte meg inn i lovsangsbandet i menigheten så jeg kunne spille så mye som mulig.
Jeg trakk meg senere ut av menigheten, og begynte å spille i flere band, og da jeg selv begynte å lage musikk i KitFai som jeg nå spiller i (jeg var aldri han som lagde låtene i prog-screamobandet fra ungdomskolen) har Foo Fighters vært en viktig inspirasjonskilde. Drop-D har for alltid blitt måten jeg stemmer gitaren på, noe jeg kan takke Everlong for.
Jeg må også legge til helt til slutt at jeg sjeldent blir veldig berørt av at kjendiser jeg aldri har møtt dør, men da jeg hørte om Taylor Hawkins bortgang kjentes det som en gammel venn plutselig var borte, noe som sier meg litt om hvor mye dette bandet har betydd for meg. Det var ordentlig trist. Hvil i fred.
Foto øverst i sak: Christer Reitan
