Background
Tigernet logo
Tilbake til bloggen

Skiva som endret mitt liv med Eirik Melstrøm fra The Good The Bad and The Zugly

av Maria Refsland, publisert 22.04.2022, 12:00.
Skiva som endret mitt liv Erik Melstrøm

I anledning slipp av GBZs femte plate gir Eirik Melstrøm oss skiva som endret hans liv!

Det må bli From Ashes Rise med "Nightmares".

Jeg kjøpte skiva på oppfordring av helten bak kassa på Tiger da den kom ut i 2003. På CD vel å merke. Det var mitt første møte med krøstepunk, og jeg kan huske at at den traff meg fullstendig fra første lytt, snurrende i discman’en på toget hjem til søvnige Harestua. Jeg var femten år. Vel hjemme måtte jeg umiddelbart sette den på i anlegget i stua, og jeg kan huske at da mutter’n kom hjem stod hun i toppen av trappa og skrek: «DETTA ÆKKE MUSSIKK!», sånn midtveis i låta «Hell in the Darkness». Ikke at det sier så mye om skiva i seg selv, men jeg kan huske at det bare gjorde at jeg digga den enda litt mer. Det var sånt pubertalt opprør som alle driver og romantiserer nostalgisk over for tida. Tydeligvis er jeg nå intet unntak.

Uansett, for meg var det en skikkelig sånn riktig-plate-til-riktig-tidspunkt greie, som man jo har flere av gjennom livet, kanskje særlig i ungdomstida. I alle fall er det lett å se det sånn med retrospektive briller. «Nightmares» har liksom en urgency og aggressivitet som gikk rett hjem hos meg på den tida, ikke sånn testo-agro som mye annet, men smartness med en jævlig sting liksom.

Som så ofte skjedde da vi oppdaga og forelska oss i nye skiver kasta vi alle låtene vi hadde i bandet til fordel for låter som minnet mistenkelig på det siste nye. Og det var ikke noe unntak med «Nightmares». Dog kom aldri trommeslageren i bandet, som uskyldig nok på det tidspunktet var mer opptatt av å planlegge turen til The Gathering i Vikingskipet den påfølgende påsken enn å blodøve på musikken jeg til enhver tid sendte ham - han klarte aldri helt å naile den d-beat greia. Og jeg klarte aldri helt å skrike så kult som gitarist John Wilkerson. Ei heller skjønte jeg ikke før mange år senere at nøkkelen til den sinnsyke gitarspillinga på den plata ligger i rar stemming av instrumentene. Åpne korder har liksom ikke vært så kult siden David Crosby. Og gitarlyden kom jeg aldri helt til bunns i heller. Så det hele klappa nok litt sammen, helt til vi fant en ny skive vi hørte ihjel og fordypa oss i. Tiltross for det liker jeg å tro at noe «Nightmares» har satt seg og blitt med videre.

For den plata har fulgt meg og holdt seg siden, i større grad enn noen annen skive vil jeg si. Selv om vi på overflaten låter ganske annerledes, så finner man spor av «Nightmares» på alle GBZ sine plater, og den har nok mer enn noen annen skive påvirka meg både når det gjelder låtskriving og gitarspilling. Å oppdrive noe av vibben fra den skiva er alltid et bra utgangspunkt når jeg skal mekke en ny GBZ-låt.

Jeg rakk å se dem live kun én gang, på et spillested i Brooklyn. Jeg oppdaget at de skulle spille samme dag, etter tilfeldigvis å ha plukket opp en flyer på en eller annen platebutikk i nærheten. Det var et sånt «å hælvete, kødder du?»-øyeblikk som man har en gang i blant, sist da jeg kom over plata til Buckingham Nicks på platemesse på Rockefeller våren før. Det er et sånt øyeblikk hvor man instinktivt får lyst til å bare ta den under armen å løpe, for å sikre seg den. Så fra platebutikken i Brooklyn småløp jeg de tre kvartalene til spillestedet og rakk akkurat giggen. De spilte «Nightmares» i sin helhet, pluss noen låter fra split-skiva de ga ut med Victims noen år senere. Den soloen på «Moth to the flame» ass.

Det var på langt nær det beste pønkeshowet jeg har vært på. Og på mange måter var det litt trist. Det var bare førti-femti pønks der, i et lokale som var bygget for flere hundre. Men i disse dager, da afasien grunnet mild alderdom begynner å kicke inn for alvor er det få øyeblikk som sitter mer krystallklart i minnet enn da gitarist Dave Atchison begynte på introen av låta «The Final Goodbye». Jeg kan huske fargen på veggen i lokalet liksom. Og det er da noe. Uforglemmelig heter det vel. Og det er den skiva også. Om jeg omsider ender opp på gamlehjem med Alzheimer, som de på YouTube-klippene som plutselig husker dansetrinnene til Svanesjøen eller melodien til Moon River, så håper jeg at det som bringes frem i den mugne pannebrasken er gitarmelodien på førstelåta «Reaction».