En av de mest trofaste leverandørene av undergrunnsgull til Tiger er punk-labelen Sjakk Matt. De har bl.a. sluppet godsaker som Kolokol, The Ødeleggers og Blood Suckers.

Nå har de et debutferskt band i stallen: Akrasia. Vi tok en prat med Kjetil i bandet.

Hei Kjetil og grattis med utgivelsen av Akrasia skiva! Du har jo vært med i flere fine band oppigjennom - Knuste Ruter, Dishonorable Discharge, Summon the Crows for å nevne noen - hvordan skiller Akrasia seg fra de andre?

Takker! Det har vært en tidkrevende prosess, men digg å endelig få den ut på vinyl! Akrasia er definitivt et annet dyr enn de banda du lista opp der, vi fokuserer mer på stemning og atmosfære enn å komme først i mål. Med Dishonorable og Summon nådde de absolutt lengste låtene knapt forbi 3-minuttersmerket, i Akrasia er de korteste låtene like lange som det.. Veit ikke om det er jeg som har blitt treigere med åra, men det kjennes rett for musikken vår. Vi har ikke nødvendigvis flere riff og partier, vi bare tar oss bedre tid med dem. Hvis jeg skulle trekke en tråd fra de andre banda, så er Akrasia ganske nærme hvor jeg personlig ønska å gå med Summon the Crows før vi dro inn årene i 2013: Tyngre, mer psykedelisk og mer inspirert av kosmos.

Kan du fortelle litt om de andre medlemmene i bandet og hva som fikk dere til å starte band sammen?

Vi er en brokete internasjonal gjeng. Mirko (vokal) og Carlo (bass) er fra Italia, Niina (synth) er fra Gøteborg og jeg (gitar/samples) og Snorre (trommer) er fra Vestfold. Vi har mye forskjellige interesser, men deler en kjærlighet for mørk musikk. Crust, goth, hardcore, punk rock, heavy metal, synth, post-punk, you name it..

Bandet blei til da jeg og Carlo møttes på en fest våren 2014 og fant ut at vi begge var hypp på å starte skikkelige crust-band. Han hadde allerede Mirko med seg på ideen om å starte noe inspirert av Amebix og Hellhammer, og jeg hadde en idé om å samle folk til et band med utgangspunkt i Amebix og Misery. Mirko var ikke der, men jeg kjente han fra før blant annet som bartender fra Unholy, og fra forskjellige fester. Carlo hadde nettopp flytta hit fra Roma og snakka veldig lite norsk og engelsk, og jeg enda mindre italiensk, men etter noen timer ble vi enige om at det var en god idé å slå sammen prosjektene.

Den første tida var det mest jeg og Carlo som møttes, drakk og skrev låter, og Mirko var med i blant. Det var selvfølgelig enklere å kommunisere med en italiener med 10 år i Norge til stede, men selv når Mirko ikke var der fant vi ut at vi kommuniserte bra med nok "smøring" innabords haha..

Helt siden første gang jeg så Terrorstat live nyttårsaften 2013 hadde jeg vært hypp på å få med Snorre i et band, og utpå høsten greide vi å overtale han til å bli med. Det tok litt tid å få han til å sakke ned til tempoet vi var hypp på, men til slutt hadde vi et velfungerende band. Høsten året etter ble Niina med da vi skjønte at vi trengte en egen person til å spille synth, og Akrasia var komplett.

Jeg har hørt skiva bli omtalt som "Space Crust", jeg blir litt sulten av den tittelen. Det sier kanskje mest om mine matvaner, eller? Kan du fortelle litt om stil og soundet og hvordan dere kom frem til det? Er det noen band eller "tradisjon" dere ser dere selv som en forlengelse av?

Er det stjernepizza du forestiller deg da eller? Prefikset har vi lagt til selv siden vi henter mye inspirasjon fra science fiction, kvantefysikk og kosmologi så vel som det okkulte og mystiske. Vi mennesker er så jævlig små og ubetydelige. I den store sammenhengen betyr ingenting vi foretar oss noe som helst. Samtidig er vi universer i oss selv. Det er derfor coveret på skiva vår er et landskap av spermier på en eggcelle mot en en close-up av stjernene i Andromeda-galaksen som bakgrunn. Det mikroskopiske livet mot den makroskopiske tomheten og ilden.

Det er en tradisjon som gjelder: gammel, tung, møkkete crust og band som Amebix, Antisect, Misery og Hellhammer/Celtic Frost. Vi spiller skitten, metallisk punk. Vi forsøker å holde det primitivt og suggererende. Isteden for å plagiere gamle band henter vi inspirasjon fra alt fra Chrome og Hawkwind via Killing Joke og masse gammel goth, punk, rock'n'roll og metal til mer ekstreme band som for eksempel GISM, Discharge, Crow og Dystopia og skaper en mørk og brutal atmosfære. Det er mørkt og tungt, men ikke doom, sludge eller stonerrock. Vi er først og fremst et punkband. Et jævlig tungt og høylytt punkband.

Hvilken effekt ønsker du at albumet skal ha på folk?

Hvilken effekt musikken har på oss er viktigere, men jeg håper den effekten smitter over på lytterne. Vi går all in. Jeg håper det får folk til å kjenne på og verdsette sitt indre mørke, men også at folk lar seg rive med.

Hvis du skal trekke frem ett norsk band eller artist som du synes fortjener mer oppmerksomhet, hvem er det?

Oss! Hahaha! Jævlig vanskelig spørsmål egentlig, siden jeg sjelden tar meg råd til å dra på annet enn DIY pønk-konserter i Oslo.. Fra den scena kan jeg nevne gode gamle Dødsdømt fra Horten som er i gang igjen og er bedre enn noensinne. Negativ og Purple X har vel de fleste som er i scena hørt om, men syns de fortjener all oppmerksomheten de får. Ellers finnes det garantert noe skikkelig bra weirdness der ute som jeg ikke har fått med meg fordi de ikke får mer oppmerksomhet!

Du har jo jobba på Tiger i hine hårde dager (årstall??) kan du gi oss 3 skiver fra den perioden som låter like godt idag?

Det var vel ca. 1997-99 tror jeg. Ikke den beste perioden for musikk ever, så jeg trengte litt betenkningstid for å komme fram til svara her. Jeg syns fortsatt alt His Hero Is Gone gjorde holder seg bra, og husker godt gåsehuden jeg fikk da vi pakka opp deres andre album Monuments to Thieves LP og jeg løp opp i sjappa og satte den på grisehøyt! Jeg har jo til og med tatovert en linje fra den skiva. En litt bortglemt perle fra samme tida som jeg har dratt fram igjen i det siste er engelske Ebola sin Imprecation 7". Superkjapp, superpolitisk og ekstremt aggressiv britisk hardcoregalskap på Flat Earth. Folk som liker fastcore og power violence burde søke opp denne. Særlig den siste låta, en hyllest til EZLN-geriljaen med piano-breakdown og episk synth er fantastisk!  Mer relevant i forhold til Akrasia er Misery sin Next Time 7" som kom rundt samme tida. For meg noen av de beste låtene deres og den ultimate crust-lyden i all sin underproduserte skitne prakt.