I saken "Du skal frykte min sang og gitar" følger vi Maria Refsland, tidligere brigadist for Latin-Amerikagruppene og bookingansvarlig i Fjellparkfestivalen og UKA i Ås, inn i verdenen av politisk visesang. Vi skal innom tider og steder i verden hvor kombinasjonen musikk og politikk er langt mer selvfølgelig – og kanskje langt mer nødvendig – enn her hjemme. Vi følger henne inn i delene av verden vi mener så mye om, men lytter så lite til.

Og vi følger hennes ferd hjem igjen til Norge, i samtale med det rødeste ansiktet til visemusikken her til lands: Ohnesorg.

Riktigok var sluppet et par frampeik de foregående årene i form av et par singler m.m., men da albumet The Sun Is Not Yellow, It´s Chicken kom i fjor blei folk på opptil flere halvkuler djupt imponert. Et band bestående av kun en gitarist og en trommis kom med ett ramlende og ravende ut av UFFA-huset og leverte heftig noiserock som var aggressiv, kjapp og bråkete, men med en serie twists som gjør Barren Womb til noe helt særeget.

Krim U - en fortsettelse av punkbandet Kriminell Ungdom - hadde noen små, men intense år på starten av åttitallet, da storpolitikken var på sitt mest ræva, mens musikken var disproposjonalt fet. Og den som har labba gjennom Narvik en høstkveld har erfart at det er ikke akkurat er trang til å lage fusionjazz som sniker seg på. Det blir post-pønk, vøtt! Med all heder og ære til bygde-oi! landet rundt, Krim U er something else, det er storslått og beikmørkt, og låter av en pussig grunn velprodusert, men aldri, aldri overprodusert.

”The Las Vegas Story” etterfølger ”Miami”-plata, og symbolikken i det er slående. Vi skriver 1984, og i stil med både årstallet og syndebyen sjøl, tar The Gun Club her en mørkere vending.

Bladet er en utvikling av den tradisjonsrike Bransjevelter-samleplata og skal slippes tre ganger årlig. Det første kommer 10. februar. Første nummer og 2016-abonnement kan bestilles nå:

Punkrocken ressonerte ikke bare i drabant- og storbyene, men fant via et snirklete nettverk av mistilpassa ungdom veien inn i de mest bortgjømte fjordarmene i nord. Deriblant Kongsvik utafor Harstad, der to brødre og en tredje kamerat satt og forbanna staten og kapitalen og regjæringa sørpå over engelske singleplater. Storebror dro til USA og blei eksponert for det raskere og kanskje vel så relevante hardcore-soundet, og når han var vel hjemme igjen blei Barn Av Regnbuen født.

Folk som har fulgt litt med på den friskt pulserende norske frijazzscena vil ha bitt seg fast i navnet Kristoffer Alberts. Saksofonisten har utmerka seg gjennom band som SAKA og Cortex, og nå fronter glunten jaggu sitt eget plateselskap au. På katalognummeret KBA001LP stiller Alberts sjøl i samspill med Noregs ukrona bråkekonge, Lasse Marhaug - og sammen opererer de prosjektet med det noe kryptiske navnet "Organistskolen".

Ok, så hadde vi et artig kvart århundre der, folkens, med uforpliktende nihilisme, ironi, Lille Lørdag og Scissor Sisters. Nå er det slutt. Russerne er skumle igjen, miljøbomba tikker, høyrekrefter på frammarsj, økonomisk krisetid.. I det minste kan vi glede oss over at post-punken ressonerer heftig på ny.