Standupkomikeren Bill Hicks fra Texas ble en gang spurt «whatcha readin' for?» mens han satt på kafé og... vel, leste. Det samme spørsmålet kan man se for seg at El Paso­gjengen i At the Drive­-In fikk slengt i fleisen av mang en macho redneck da de slapp debutplata, med den meget lite folkelige tittelen «Acrobatic Tenement».

Med tidligere utgivelser har Deafheaven introdusert den sjeldent presise sjangerbetegnelsen blackgaze for et breidere publikum: altså en hybrid av black metal og shoegaze, der mye av bm-stafasjen (som vi i de fleste sammenhenger er svært glade i, for all del) er tona ned til fordel for iblant dronete, iblant indierocka og ofte rolige partier.

Det har blitt sagt om Mush fra 1991 at det er den siste virkelig viktige punkskiva som har kommet.

Dråpe svinsa seg elegant inn på den norske scena med Urørt-gull i 2010 og sjøltitulert EP året etter. De etablerte seg for alvor med en rekke festivaljobber og fullengderen Canicular Days i 2013, utgitt på Riot Factory - et selskap som på få år har løfta fram et knippe meget sterke navn.

Vår egen huslabel Fysisk Format smeller til med 70% avslag på alle pre-2015 titler!

Det er noen plater som bare blir med deg videre fra første lytt, gjennom all slags aldre og livssituasjoner. Det nærmer seg ti år siden jeg vandret rundt som prepubertal oppvigler i en kristelig og kulturkorrekt sørlandsby, og begynte den første eksperimenteringen med denne sagnomsuste heavyrocken. Maiden, Sabbath, alle de der halvveis onde ulydene.

Så dukket Possessed opp litt sånn vilkårlig et eller annet sted på stien. Og klamret seg fast med jernhånd.

Fet og kortreist grindcore har lenge vært mangelvare i Oslo by. Beaten To Death representerer i så måte et (u)hederlig unntak. Bandet har et par fullengdere under vesten allerede, og i en sjanger der rølpefaktoren iblant er vel høy og graden av sjølkritikk er ditto lav, ruver Beaten To Death med greier som er både stilreine, velspilte og sinnsjukt fengende. Ikke sånn å forstå at dette er no flinkis-pretensiøst-kunstræl, her er tonnevis med aggresjon, tempo og fuck you (det er svært begrensa hvor streit det kan bli når låter heter f.eks.Papyrus Containing The Spell To Summon The Breath Of Life Enshrined In The Collected Scrolls Of Sheryl Crow og Knulleviser for barn).

Satan is back! Etter lange uker og måneder med venting og shipping-tekniske viderverdigheter er endelig Deathhammers Evil Power å finne i Tigers reoler, hvorfra den også lekende lett sklei inn på den høythengende "Ukas album"- hylla.

Vi skriver post-1968. Vietnamkrigen tok ikke slutt likevel og økt toleransenivå gjør at de euforiserende drogene kun skaper ubehagsfølelse og skrekkinngytende hallusinasjoner. Det folk sitter igjen med etter the summer of love er noia og kjønnssjukdomsdiagnoser som en trudde var utrydda i seilskutetida - men også en solid plattform for eksperimentell og banebrytende musikk.

Det er nettopp denne epoken britiske Uncle Acid har fordjupa seg i. Etter bandet blei grunnlagt i 2009 hevda de seg kjapt som et av de aller, aller mest interessante innen stoner-revivalen som har herja de siste åra, noe som i seg sjøl er en bragd i en sfære der det etter hvert har kommet til mange gode kandidater.

Awesome Tapes From Africas gjenutgivelse av Hailu Mergias plater Tche Belew og Hailu Mergia & His Classical Instrument: Shemonmuanaye er en skikkelig gladsak for oss som er over gjennomsnittet interessert i etiopisk musikk fra 70-tallet. Hailu Mergia er en av pionerene i det vi for fint kaller ‘Ethio-Jazz’, en ganske unik musikksjanger, som kombinerer tradisjonell etiopisk musikk med afro-funk, soul, latinske rytmer og ikke minst sensuell og groovy jazz. Mergia har turnért Europa og USA det siste året og spilte nylig en mildt sagt dritfet konsert på Ingensteds, sammen med Tony Buck og Mike Majkowski.