Dæsken, hva var det som traff oss der? Fox Devils Wild er et band det har vært mumla om rundt i det underste av undergrunnen et par år, men det er først nå det endelig stakk et skamklipt hode opp til oss her på gateplan og overleverte oss noen eks av tyskernes blodferske The Beat Of Conformity. Og for en fest av ei skive!

"Faen, har det gått litt inflasjon i de der seige doom-banda med downtuna gitarer elle'? Og hva skjer med at Neurosis er booka til fuckings Øya a?" spør du retorisk. "Føler greia di kompis, men i blant siver det no jæskla rått inn blant alt det platte. I det henseende MÅ du sjekke ut nye Tombstones-skiva!", svarer vi da.

Når P3-redaksjonen om få år skal rette et sånt artig ironisk tilbakeblikk på 2016, vil mye black metal framstå sånn som Poison eller Ratt gjør i dag: fjollete. Et band som IKKE kommer til å nevnes da er Furze.

Sjøl om det går mye i punk / hardcore / indie / metal og sånn har vi en liten, men velkuratert hiphop-reol her på Tiger, og nå som Soldiers of Rakim har begynt å patruljere gatelangs er vi nødt å chickety-checke om greiene våre er på stell.

Det kom mye fett i 1977 - eller år 0, som de mest ihuga regner det som. Vrede og fest, kåthet og glede, systemangrep og fuck you-attitude. Sjøl om vi omtrent daglig hengir oss til kontor-pogo med gamle punktriller her på Tiger, går det et godt stykke mellom utgivelsene vi må konstantere er genuint bra også reint musikalsk, om vi skal se strengt på det.

Marquee Moon er en slik milepæl

Det kom noe avsindig fet musikk opp fra kjelleren på Blitzhuset på slutten av 80-tallet. Et lite knippe band skulle i noen hektiske år definere en særegen sjanger skandinavisk hardcore, gjennom intens turnevirksomhet, skiver som fortsatt står som megalitter i punkhistoria og låter som har vist seg å tåle tidas tann bedre enn det aller meste av annen norsk rock.

Banda var Stengte Dører, So Much Hate og Life, But How To Live It?.

Det blir fort høytidsstemning på Tiger når Årabrot slipper skive, og i særdeleshet nå som det har gått tre år sida sist fullengder. Skiva er bygd opp av låter som kom til under bandets hovedmann, Kjetil Nærnes´ dramatiske, og nær på - men heldigvis ikke - fatale sjukeleie for et par år sida.

En kan snu og vende på ham alle veier, Paal Nilssen-Love har ikke noen latside å ligge på. For noen par uker sida blei de ti beste utgivelsene hans i 2015 (!) kåra av Deichmanske sin utmerka musikkblogg, og blant dem var "News From The Junk Yard", som blei gitt ut helt på tampen av fjoråret og som nylig fant veien inn i sjappa vår også.

Vi har få, om noen, skrupler med å sole oss i glansen av at Bransjevelter #9 er sluppet, nå med et sjeldent utsøkt bilag i form av rykende ferskt musikkmagasin. Utgivelsen føyer seg også inn i en stolt tradisjon som den niende i rekka av dokumentasjon av det ypperste av hva som rører seg i den norske undergrunnen. I det henseende er vi såpass freidige - for ikke å si ærlige med oss sjøl - at Bransjevelter #9 er ukas album her på bruket.

King Tubby er en av de aller største navna innafor den helt eksepsjonelle jamaicanske musikkhistoria.