"Ført bak lyset" er Tusmørke tredje fullengder - på relativt kort tid, tatt i betraktning ambisjonsnivået og at det har dryppa både tolvtommere og splitskiver i mellomtida. Mye er uforandra fra den gangen i Porsgrunn på nittitallet, men denne gangen tar også bandet noen tekstmessige sveip ned fra astralplanet til det som for mange forstås som nokså profane aktiviteter i umiddelbar nærhet, så som skitur i Nordmarka og kjeltringvirksomhet på Grønland. Fortsatt svinger det som helvete.

Ulver er utvilsomt det bandet som har kommet ut av den norske black metal-scena, som har eksperimentert mest hemingsløst og som har kommet best unna med det.

Det er ingen som er en gøyere kompanjong å gå seg vill i hodet sitt med enn Half Japanese, og «Perfect» åpner opp enda flere ukjente hjertekamre.

Umeå har produsert en MEGET pen rekke band de siste par tiåra. Meshuggah og Refused er de to åpenbare; men så har vi fuckings Cult Of Luna, et definerende post-metalband som gjerne nevnes i samma åndedrag som sjølveste Neurosis, og som i skrivende stund har holdt på i atten samfulle år. Etter å ha pakka og postlagt et tresifra antall kilo av denne plata til en utålmodig ventende fanskare over den ganske kloden, skulle egentlig mye tilsi at vi på Tiger er dritlei hele Mariner. Det er vi ikke. Den er jævlig bra.

Etter at første-bølgen av punkere hadde rast litt fra seg og / eller lært seg å spille, kom nye lyder til. Vi har trådt inn i post-punken og nyveiven er født. De fleste har kjennsap til de aller største navna, som Television, Public Image Ltd og Gang Of Four, men ei gruppe innafor denne tradisjonen som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i ettertid er Birmingham-bandet Au Pairs.

Dæsken, hva var det som traff oss der? Fox Devils Wild er et band det har vært mumla om rundt i det underste av undergrunnen et par år, men det er først nå det endelig stakk et skamklipt hode opp til oss her på gateplan og overleverte oss noen eks av tyskernes blodferske The Beat Of Conformity. Og for en fest av ei skive!

"Faen, har det gått litt inflasjon i de der seige doom-banda med downtuna gitarer elle'? Og hva skjer med at Neurosis er booka til fuckings Øya a?" spør du retorisk. "Føler greia di kompis, men i blant siver det no jæskla rått inn blant alt det platte. I det henseende MÅ du sjekke ut nye Tombstones-skiva!", svarer vi da.

Når P3-redaksjonen om få år skal rette et sånt artig ironisk tilbakeblikk på 2016, vil mye black metal framstå sånn som Poison eller Ratt gjør i dag: fjollete. Et band som IKKE kommer til å nevnes da er Furze.

Sjøl om det går mye i punk / hardcore / indie / metal og sånn har vi en liten, men velkuratert hiphop-reol her på Tiger, og nå som Soldiers of Rakim har begynt å patruljere gatelangs er vi nødt å chickety-checke om greiene våre er på stell.

Det kom mye fett i 1977 - eller år 0, som de mest ihuga regner det som. Vrede og fest, kåthet og glede, systemangrep og fuck you-attitude. Sjøl om vi omtrent daglig hengir oss til kontor-pogo med gamle punktriller her på Tiger, går det et godt stykke mellom utgivelsene vi må konstantere er genuint bra også reint musikalsk, om vi skal se strengt på det.

Marquee Moon er en slik milepæl