For tjue år sida eller så, var undertegnede på en støttekonsert for eller mot noe, i Grenlandsområdet. Etter fem-seks hardcoreband som spilte halvannetminutts-låter om dyrs frigjøring kom noen langhåra folk på scena og bare: "Denna låta er tilegna Albert Hoffman". Så dundra det løs med en episk og kjempelang jam-aktig sak med fløyter, flerstemt vokal og i det hele tatt generell kulturkræsj, med henhold til resten av crowden.

Dette var gruppa med det ubeskjedne navnet Captain Cumulonimbus and his Wonderous Cloudship, og som må sies å ha vært en forløper til det som skulle bli Tusmørke. Er det noen som opplever en velfortjent hype er det dette firkløveret, som har fulgt loven om å gjøre sin vilje, og ingen annens, hele veien.

For de uinnvidde var lett å gjøre narr av dem en stund, der de fortsatt sto med kutter og progkomp -men uten gitar - og messa på norsk om babylonske guder, psykedeliske åpenbaringer og heksekunst. Men for stadig flere begynte det å sive inn at dette ikke bare er corny, det er også sjeldent intelligent, velgjort og helstøpt.

"Ført bak lyset" er bandets tredje fullengder - på relativt kort tid, tatt i betraktning ambisjonsnivået og at det har dryppa både tolvtommere og splitskiver i mellomtida. Mye er uforandra fra den gangen i Porsgrunn på nittitallet, men denne gangen tar også bandet noen tekstmessige sveip ned fra astralplanet til det som for mange forstås som nokså profane aktiviteter i umiddelbar nærhet, så som skitur i Nordmarka og kjeltringvirksomhet på Grønland. Fortsatt svinger det som helvete. Visst ligger det en søtlig eim av 60/70-tall over det, men mer Coven enn Love, mer Black Widow enn Jethro Tull. Både produksjon og musikalske referanser er på sin side høyaktuelle for 2016; jvf forøvrig coveret. Og hør på det der basspillet, for faen! Tiger anbefaler hele katalogen.

Smakefulle biter av den nye skiva ligger spotify osv, men et gjensyn med Offerpresten fra 2013 er en passe måte å tune inn på: