Her er Didrik Søderlinds liner-notes til skiva:

Ved midnatt gikk bluesmannen Robert Johnson ned til veikrysset og lærte å spille gitar av Gamle-Erik selv. Dette er rockens urmyte. Men som så mange myter er den mer egnet til å fange fantasien enn den er sannferdig.

For som alle med musikkhistorisk kunnskap vet, så kommer rocken fra Kirken. Det er derfor så mange Elvis-fans regner gospelplatene hans som de beste, og derfor så mange rockere og soulartister ender opp som pastorer.

I Norge var det dårlig med kirker med gospelkor. Derimot hadde vi bedehusene.

Bedehuset sto for en kristendom som syntes Kirken var for frilynt, men var også en frisone der voksne menn kunne gråte. Så sirkus kunne det være på bedehusene at de gjerne hadde et galleri der nysgjerrige kunne la seg underholde av det som foregikk der nede på grunnplanet. Håpet var selvfølgelig at noen av dem som kom for å le skulle bli grepet av Ordet, trippe ned trappen og bli en del av menigheten de også.

Bedehusene hadde gjør-det-sjøl-kultur lenge før pønkerne fikk sine egne hus og kafeer. Kanskje er norske punkeres vaffelkultur et ubevisst nikk til sine forgjengere.

Det er skumring for bedehusene nå. Forsamlingene blir mindre og gråere. Mange bedehus må stenge.

Det har gjort at en del har begynt å skjønne hvilken viktig del av norsk åndsliv som er på vei bort. Ett eksempel er Erlend Berges fotobok Sjå, eg kjem snart! Bilete frå bedehusland. Et annet er Instagram-kontoen (og boken) Ting som ser sykt kristne ut.

Mens disse dokumenterer bedehusenes særegne estetikk, tar bandprosjektet Vekkelsen for seg den musikalske siden av bedehuskulturen. En kultur der innlevelse var viktigere enn evnen til å synge rent.

Bak Vekkelsen står Filip Ring og Einar Stenseng, to veteraner som omtales med anerkjennende nikk blant de som er innviet i den norske undergrunnsmusikkens mysterier. Dette er deres andre utgivelse, og de er nå Nye Vekkelsen ettersom de er har fått Reidun Mork inn i folden. Mork har prestert å bli utvist fra en kristen privatskole for å ha solgt en av (kremt) urtene i Guds skaperverk, og dermed var det uaktuelt å ikke være med i Nye Vekkelsen.

Nye Vekkelsen har én fot på bedehuset og den andre i det kristenfolket foraktelig kaller «Verden». De håner og hyller, og bøyer seg ærbødig mot alteret mens de flekker
akterspeilet. Det låter som lausungen til Bob Dylan og Norges første (og fremdeles
største) rock'n'roll-rebell, Aage Samuelsen.

Det er «Maranata-fart» og cut-ups, det er jazztobakk og kirkekaffe. Vokalen er muligens
ispedd tilløp til tungetale.

Nye Vekkelsen er musikk for deg som elsker bedehusene og deg som hater dem. Det er
en kjærlig dokumentasjon av en kultur som er på vei bort. Men først og fremst er det noe av det mest unike, og ikke minst mest morsomme, norsk musikk har å by på.