(Full åpenhet: Intervjuet er skrevet av Maria Refsland som spiller i Sliteneliten som er utgitt på Plateselskapet No. 13 og er ansatt på Tiger. Plateselskapet No. 13 er distribuert av Tigers distribusjonsselskap Diger Distro.)

Hei Christa! Hvem er du, og hva har du gjort før? 

Jeg er tegner, grafisk designer og scenograf, utenom det driver jeg nettavisen Rug!!! Et samfunn på stumpen og weekendmagasinet.no. Før oppløsning for noen år siden var jeg med i Narves1biblioteket hvor vi blant annet drev bladet Mennesker med håp for fremtiden og bandet Music Angels of N1B. 

Hva er et godt cover for deg?

Mange mener et godt cover er et cover som er ikonisk over tid. Men så har man spørsmålet, hva er ikonisk? Det er minst like vanskelig å svare på. Det må være noe som gjør når de to tingene, altså cover og musikk, smelter sammen så opphøyes det til et høyere nivå. At det ikke bare gjenspeiler musikken, men løfter det! At de to tingene sammen blir noe eget. En uatskillelig duo. Som pølse og lompe.

Hva tenker du et cover betyr?
Coveret kan jo fungere litt som utseende og scenografien på scenen bandet spiller på. Eller en slags hei og velkommen-konferansierperson. Om den scenen ser royal eller lurvete ut ligger det jo mange valg og identitetsspørsmål i. Så jeg tenker det ligger mange signal i coveret om hvordan bandet ønsker å framstå. Det ville for eksempel kanskje vært litt flaut for Moskus å ha et eksplosivt og nøye, grundig tegna cover som omslaget på Algorithm & Blues. Mens et tilfeldig bilde fra langt nedi macen forteller oss at hei her kommer litt naivistisk, plipp plopp musikk og det er helt meninga og det blir vakkert.

Hvilke klisjeer finnes det innen cover? Er dette sjangeravhengig?

Det er veldig mye fjes på covere. Mye tegning i indieverden som jeg nok slenger meg litt på. Kan ikke skryte på meg noe annet. Føler jeg burde sagt noe veldig smart om dette, men får det ikke til.

Hvordan oppsto samarbeidet med bandet?

Drømmen var å bli en del av bandet som spillende person. Men etter en øving eller to ble det bestemt at bassplassen ikke lenger var ledig så jeg meldte heller inn at jeg kunne ta til takke med å lage kostymer, figurer og coverkunst i stedet (noe jeg er veldig glad for nå). Rundt ett år seinere fikk jeg melding fra Ylva og Maria i bandet om jeg kunne levere cover til første singelen. “Vi må ha den i morgen!” så da måtte jeg hive meg rundt, etter det har vel samarbeidet gått bedre og bedre etter min mening.

Hvilket forhold har du til musikken? Hvilke indre visuelle fremstillinger får du av å høre musikken?

Når jeg hører på Sliteneliten får jeg litt samme følelse som den jeg får av å høre på Heisann Montebello, en stor sorg over hvor det har blitt av det gode Norge og Oslo. Men bildene i hodet er litt annerledes: midt blant dresskledde first house-folk, en nystekt Gunhild Stordalen og voisurfere på Aker Brygge, ser jeg geiter som flyr, en søt liten gullkalv og bandmedlemmene som sover søtt i blåbærlyng.

Hva prøver du å tilføre musikken med coveret? Har musikken noen mangler som du vil redde?

Da jeg gikk i gang med de første coverne til Sliteneliten var jeg litt redd for at fremstillinga av bandet skulle havne litt i “politisk kunst”-fella sånt visuelt sett. Med tøffe, harde kontraster og svart og rød farger, flagg og harde bokstaver. Jeg synes universet til Sliteneliten er fantasifullt, rikt og underlig. Det er både dønn seriøst, revolusjonært og veldig tullete og merkelig. Med coveret vi landa på ville jeg prøve å legge ekstra vekt på drømmen om en vakker utopisk verden, fri for ekle penger og griske hender.

Fortell litt om prosessen. Hva med bandet/musikken utløste den første ideen? Hvordan har samarbeidet med bandet vært? Hvor mange runder med utkast?

Det var en del runder før vi kom fram til det som ble dagens cover. Jeg mottok kryptiske bilder av lister over ting de ville ha med: heal the world-stemning, geiter, lite bakgrunn. Vi måtte på et tidspunkt sette inn et nødtiltak: moodboard med andre visuelle referanser til ting bandet likte, etter det og flere runder med lesbisk fløytemusikk falt ting på plass. Jeg ville sikkert tøffe meg en del, lage noe ekkelt og stilig, men måtte tilslutt gi slipp og slippe inn solnedgangene.

Hvordan er det laget? Litt nerdefakta om redskaper, materialer, farger, typografi!

Coveret er tegna på blå papp som jeg klippet ut og målte opp mot spider-plata til Cezinando. Jeg måtte ta selvutløserbilder av meg selv liggende naken på gulvet for å lage positurene jeg ville. Det var litt flaut. Jeg bruker både blyanter, sprittusj, kulepenn og fettstifter i tillegg til litt kollasj og utklipte bilder av solnedganger jeg har sett rundt om i landet. tenkte jo det var viktig å representere alle Norges soler siden bandet er fra overalt. Typografien er ikke det helt store hvis jeg spør designvennene mine, alt er satt i Times New Roman, men den er vist tegna av en kommunist...

Hva var det som gjorde at du ble sikker på at akkurat dette skulle være coveret?

Det var egentlig ikke at jeg ble sikkert på at dette skulle bli coveret etter at jeg hadde laga det, det var bare sånn at jeg skjønte at det var sånn jeg måtte lage det da jeg hørte musikken fra Olivia Records. Det kom rett og slett til meg, tro det eller ei!

Hva slags velkomstkomité er dette coveret for verden? Hva ønsker du at de som ser coveret skal tenke og føle?

Jeg vil at folk skal tenke at Sliteneliten mener det på ordentlig. Det var derfor viktig for meg at omslaget ikke framsto tullete eller ironisk. Har fått høre estetikken er brutalitisk, uten å være helt sikker anser jeg det som en god ting.