Hei hei! Fortell litt om seg selv og hva har du gjort før!

Jeg er grafisk designer og illustratør. Når jeg ikke grubler på noe visuelt spiller jeg gitarinstrumenter for The Uptights. Jeg har laget cover for bandene jeg har spilt i hele veien.

Hva er et godt cover for deg?

Det blir kanskje litt banalt, men: Jeg liker at coveret representerer plata. Enten i form av å «dra i samme retning» som musikken, eller ved å fremheve kvaliteter som ikke er åpenbare ved første lytt.

Hvor stor betydning har et cover for en plate?

Det er en uadskillelig del av musikkens identitet (for meg). Kan man se for seg New Order uten Peter Saville eller Yes uten Roger Dean?

Hvordan ble det bestemt at du skulle lage cover?

Jeg har gjort litt plakater og platecover for Øyvind og Andreas før. Da jeg ble med i The Uptights falt det seg naturlig å videreføre det.

Hvilket forhold har du til musikken? Hvilke indre visuelle forestillinger får du av å høre musikken?

Neonlys, brennende bilderørs-tver og summetonen til en klassisk fasttelefon.

Hva prøver du å tilføre musikken med coveret? Har musikken noen mangler som du vil redde?

Coveret er gjort ganske likt som musikken: hovedsaklig analogt, med litt digitalt i ferdigstillingen. Sånn sett fremhever det metoden som allerede er der.

Fortell litt om prosessen. Hva med musikken utløste den første ideen? Hvordan har samarbeidet med resten av bandet? Hvor mange runder med utkast?

Vi landet på ideen om lyspære ganske tidlig. Selve motivet er i tråd med tittelen, vi var mer opptatt av at streken skulle stemme. Jeg testet vanlig tusjpenn, trekull og blyant, men linotrykk var vinneren. Lino gjorde at uttrykket kunne være ganske grafisk og strikt, men fortsatt menneskelig.

Vinylen og kassetten har samme cover, men formatet gjør at de oppleves litt annerledes. På vinylen droppet vi tittel og bandnavn foran for å gi illustrasjonen mer pusterom. Kassetten har et tettere typografisk oppsett som oppleves som langt mer punka. Jeg krydret albumtittelen litt ved å skrive den ut, så scanne inn mens jeg dro i arket. Låttitler og linernotes er skrevet av Andreas og Øyvind på en svært gammel skrivemaskin. Bra teamwork!

Vi brukte lino-uttrykket på singlene også. Der er de satt sammen av flere scannede trykk, for å få riktig miks av detaljer og støy. Fun fact: Arthaus-coveret er en aldri så liten hyllest til hvem nå enn det var som stod bak omslaget til Bjørnsons «En fallitt».

Hva ønsker du at de som ser coveret skal tenke og føle?

Jeg håper de ser mer kunst enn produkt.

Hvilke klisjeer finnes det innen cover? Er dette sjangeravhengig?

Postpunken har en tilbøyelighet til å ta inn formspråk fra andre produkter. Public Image-debuten med magasinstil, eller Electronic, som bruker grusomme 70-talls stockfotoer.

Bilder: Andreas Fossheim for The Uptights