Jeg har en egen avdeling i bokhyllen min for religiøse skrifter. Der står Bhagavadgita, to
utgaver av Koranen, et utvalg av Talmud, Mormons bok og tolv Bibler. Jeg har en favoritt
blant disse bøkene, for å være helt ærlig, og det er selvsagt den norske 1930-oversettelsen av Bibelen.

I mine barne- og ungdomsår var jeg en veloppdragen ateist, oppvokst som jeg var i et godt, kommunistisk hjem. Et sterkt minne fra barnehagen er da jeg fikk min venn Simen til å begynne å grine da jeg kunne informere om at Gud og Jesus bare var oppspinn. Som trettenåring meldte jeg meg endog inn i Det norske hedningesamfunn. Så kom ungdomsopprøret, og jeg valgte bort mine foreldres selvproletariserte a-endelser til fordel for riksmålet jeg kjente fra Jens Bjørneboes skrifter, og som protokollføreren i Bestialitetens historie ville jeg bli anarkist og Jesus-troende. Med den tillærte skepsis til alt kirkelig var det naturlig at min inngang til Jesu lære ble gjennom apokryfiske
skrifter, og da særlig Thomas' evangelium og Nag Hammadi-rullene.

En annen annen beleilig synliggjøring av ungdomsopprøret mot mine foreldre fant jeg i Bob Dylans musikk. Dylan var familiens store helt, og jeg hadde allerede som syvåring vært med og sett han på Kalvøyafestivalen. Men det ble rynket på nesen om han sang en av sangene fra hans eksplisitt kristne periode, og min tante, som hadde Dylans komplette katalog, innrømmet at akkurat disse platene hadde stått urørte i hyllen siden de ble innkjøpt. Denne religiøse musikken gjorde jeg selvfølgelig til min, selv om det nokså fundamentalistiske, nyfrelste dommedagsbudskapet Dylan leflet med i årene '79-'81, egentlig var litt av en motsetning til det ydmyke fredsbudskapet jeg forøvrig var i ferd med å oppdage.

Jeg var nemlig ikke så interessert i den hevngjerrige, gammeltestamentlige Jehova eller den truende apokalypsen i Johannes' åpenbaring. Jeg var interessert i den fattigslige opprøreren fra Nasaret og hans budskap om at du skal gi bort alt du eier til de fattige og bryte med din mor og far til fordel for skjøger og tjuvpakk. Særlig dette med skjøger hørtes spennende ut for en pubertal sannhetssøker. I Apostelenes gjerninger leste jeg om de tidlige kristne at «de holdt sig sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, efter som nogen hadde trang til» (2:44-45), og kjente her igjen mine foreldres sosialisme, om enn i en litt annen, åndelig kontekst.
Og kanskje hadde Den Hellige Jensus fra Kristiansand rett i at på samme måte som Lenin ødela Marx' frihetsideologi, hadde Paulus gjort det samme med Jesus?

Samtidig som jeg fordypet meg i evangeliene begynte jeg også tidlig å lese profetiske diktere som Milton, Swedenborg og Blake, og særlig sistnevnte utdypet forståelsen min av Bibelen med hans radikale tolkninger (les f.eks. om da han spiste middag med profetene Esaias og Esekiel i Ekteskapet mellom himmel og helvete; nylig utkommet på norsk i Henning Hagerups vakre gjendiktning). Før jeg selv skrev dugelige sangtekster, trente jeg mine låtskriverevner ved å tonsette Blakes dikt. Dette opphenget i Blake endte naturligvis med en visjon av demoner i takhjørnene over min daværende kjærestes seng; man får gjerne det man ønsker seg. Ved siden av evangeliene og den festlige reisekrøniken Apostlenes gjerninger (hvor Pauli fascinasjon for tissetasser (jmf. den fullstendig unødvendige omskjærelsen av Timoteus, 16:3) langt på vei gir en slags forklaring på hans kvinnehat) skulle også etterhvert de såkalte Poetiske bøkene i
Det gamle Testamente stå mitt hjerte nær: Den dramatiske, forunderlige Jobs bok (der Gud og Satan spiller på lag!), Salmenes bok (med alle de vakre sangene Kong David skrev til Gud for å gjøre godt for alt horeri og faenskap han hadde holdt på med), Salomos Ordsprog (en merkelig springende samling fyndord som kunne trengt en bedre redaktør), Predikerens bok (den viseste av alle jødiske visdomsbøker, samtidig både den bitreste og den lystigste; «Så priste jeg da gleden, fordi mennesket
ikke har noget annet godt under solen enn å ete og drikke og være glad» (8:15)) og Salomos høisang (en favoritt blant kåte konfirmanter og Einar Gelius).

I begynnelsen av tyveårene dabbet interessen for det åndelige noe av, helt til jeg i 2008 ble involvert i rockegruppen Happy Dagger. Det som begynte som et kristensionistisk pønkeband gikk imidlertid etterhvert over til å bli et rent jødisk pønkeband, og et par studieturer til Israel i 2011, med dertilhørende fordypning i Talmud og Rebbe Nachman, gjorde sitt til at det hele skled litt ut. På et tidspunkt hadde jeg avtalt å møte en progressiv rabbi i Tel Aviv for å diskutere muligheten for å konvertere, men ettersom dette til syvende og sist hadde vært mest for å imponere en kvinne (selvfølgelig), lot jeg det være. Men om jeg fremdeles har min forhud intakt, har den faktisk vært trukket tilbake siden januar 2011, i respekt for det jødiske folk.

Nye Vekkelsens sangtekster har gjerne oppstått etter livlige samtaler om bibelhistorier eller -vers vi er spesielt glad i. «Ja, der ble Paulus tatt ved nesen!» kan en av oss si. «Høhø, ja, der satt han i saksen!» Og så blir det en sang av det. «Hva slags forhold har du til Madame Blavatskij?». I åpningssporet på vår nye plate har vi endog tillatt oss høytlesning av et lengre utdrag fra Jakobs brev. Denne korte boken i Det nye Testamente har lenge vært en favoritt, både fordi den inneholder Bibelens kanskje sterkeste fordømmelse av de rike (jmf. 5:3: «eders gull og sølv er rustet bort, og
rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild» (eat the rich!, som man sier)), og fordi den er et eksempel på noen av de store selvmotsigelsene og motstridighetene som finnes i Den Hellige Skrift.

Blir man frelst bare ved å tro på Jesus, slik Paulus forfekter, eller må man oppføre seg nogenlunde greit (og selvsagt hverken ha gull eller sølv) i tillegg, slik Jakob (Jesu kjødelige bror, om vi skal tro tradisjonen) hardnakket påstår i dette brevet? Jakobs brev gjentar også påstanden de tidlige kristne til stadighet fremholder i Det nye Testamente, om at Jesu gjenkomst er rett rundt hjørnet. Jeg behøver vel ikke nevne at brevet er nærmere to tusen år gammelt. Interessant nok var Jakobs brev den av Bibelens bøker Martin Luther likte minst, og han argumenterte retten og sletten for å utelate
hele greia fra de kanoniske skrifter.

Studier av Bibelen er en kilde til stor glede for meg, både av bibelvitenskaplige og mer spirituelle årsaker. Sjelden har jeg en bedre kveld enn når jeg har åpnet et par-tre Bibler og en flaske vin, sammenligner ulike oversettelser og leser høyt for meg selv. Og enda er det mange av bøkene i Det Hellige Skrift jeg ikke har satt meg like grundig inn i (mye gøy som venter hos småprofetene!). Hebraisk eller gresk har jeg dessverre aldri lært meg; jeg kan kun tilstrekkelig på begge språk til å kunne bestille i baren, spørre om en pikes hånd eller informere om at jeg er Messias. Og slik går nu dagene.

Einar Stensengs fem favorittbibler:

1. Det Norske Bibelselskap, 1930. Klassikeren fremfor noen, på et vakkert, poetisk riksmål.
2. Norsk Bibel, 1988. Da Bibelselskapet dreit seg ut med den skandaløst dårlige 1978-
   oversettelsen, tok Thoralf Gilbrant og kompani grep og lanserte dette alternativet. Nokså lik
   1930-versjonen, men med interessante nyanser.
3. Det Norske Bibelselskap, 1938 (nynorsk). At nynorsk er «så poetisk» er kanskje en klisjé,
   men dette må allikevel sies å være en svært vakker oversettelse.
4. Juritzen Forlag, 2015. Spennende, kritisk utgave ved Helge K. Fauskanger; en
   tilsynelatende forbitret krimforfatter og filolog som her har oversatt Det nye Testamente så
   direkte som mulig. Svært vittig kommentarverk!
5. Det Norske Bibelselskap, 1873. Gotisk skrift kan være litt slitsomt å lese, men gir også en
   koselig, svovelduftende vibb. Det mildt fornorskede danske språket klinger godt.
   Predikerens bok fra Det gamle Testamente er innlest som lydbok av Einar Stenseng og kan høres
   her: https://soundcloud.com/happy-d...

Einar Stenseng leser fra Predikerens bok: