Stikkordarkiv: tigertips

Tigertips: Golden Oriole – Golden Oriole II

Drid Machine legger lista høyt for de mer speisa avkrokene av anno domini 2019 med denne: nemlig, endelig, LP-utgaven av den siste Golden Oriole!

Golden Oriole skyter gullfuglen nok en gang på andrealbumet. Det er umiskjennelig dem her også, men de tøyer tålmodigheten til lytteren enda lenger enn på den sterke 2017-debuten.
Raskere, tverrere og mer insisterende enn før.

Arven fra gamlebandet Staer ligger fortsatt og ulmer bak de spretne låtene på II, men det er tydelig at Golden Oriole er i ferd med å seile ut av farvannene til forgjengeren og finne et enda mer særegent sonisk angrep.

Liker du Moon Relay, Dammit I’m Mad eller Horacio Pollard er dette et sikkert kjøp!

GOLDEN ORIOLE PÅ TIGERNET

MER FRA DRID MACHINE

Ukas Konkurranse: Sisters of Mercy

Den slibrige slageren “First and Last and Always” kom ut denne uka i 1985. 34 år siden, altså – ett år eldre enn Jesus, og for mange såkalte frakkiser er nettopp denne skiva for en slags Messias å regne.

Lenge før AI ble et gjengs debattema i riksaviser og nettblogger, hamret Doktor Avalanche hemningsløst gjennom nådesøstrenes melodramatiske komposisjoner. Frontfigur Andrew byttet ut sitt erkeengelske etternavn “Taylor” med det langt mer mytiske “Eldritch”, Lovecraft-engelsk for en slags krysspasning mellom “lumsk” og “snål” – samstundes som svarte (og mer metallisk anlagte) engler både her hjemme i Skandinavia og lenger nord i Storbritannia gjennomførte en lignende forkastning av sine fødenavn.

Lovecraft-linker og psevdonymer på både høyst levende frontfigurer og høyst mekaniske trommeslagere er betegnende for mørket som venter bak musikken. Narkomisbruk, forfalne forhold på både hjemmebane og i Thatcher-Storbritannia, for ikke å snakke om signaturlåta “Marian”, der teksten angivelig ble skrevet på ti minutter.

Sisters of Mercy besøker Oslo på den mest passende årstiden, nemlig i høst, nærmere bestemt lørdag 28. september på Rockefeller. Vi har et par billetter å dele ut til en heldig frakkis der ute, og det eneste du trenger å gjøre for å bli med i trekningen er å gå inn på dette innlegget på Facebook og fortelle oss hvem din favorittsøster er!

Sisters of Mercy på Tigernet

Vinner trekkes 29. mars.


Sjappesnakk: Hærverk Industrier

To gode, gamle Tigertravere satt seg nylig fore å lage plateselskap, i tillegg til driften av et av de siste par årenes mest spennende steder i Oslo. Petter og Vegard fra konsertscenen Kafé Hærverk setter nå inn skytset også med innspilt musikk, nemlig gjennom det nye plateselskapet Hærverk Industrier. Etter en særdeles lovende start med gjenutgiving av 1993-plata “This is the Kung Fu Beat” av Kung Fu Girls, måtte vi ta et pust i bakken sammen med radarparet.

Etter et par år med konsertscenen Kafé Hærverk har dere altså bestemt dere for å utvide driften til å inkludere plateselskap. Hvorfor det? Er det ikke litt anakronistisk?

Nei, vi synes ikke det. Plateselskapet drives på samme måte som bookingen vi gjør på kafeen. Vi ønsker å formidle god og spennende musikk, og det kan vi da gjøre på flere måter.

Hvordan blir forholdet mellom konsertscenen og plateselskapet?

Det er to helt separate selskaper. Det er vi to, Petter Flaten Eilertsen og Vegard Heskestad, som driver plateselskapet. Og vi har investert våre egne penger i det, ikke Kafé Hærverk sine. Men vi ønsker selvsagt at plateselskapet også skal kunne fungere som «reklame» for kafeen – og omvendt. Noen av utgivelsene vil være liveopptak fra kafeen, mens andre vil være studioinnspillinger med artister som har spilt hos oss. Og platene og kassettene vi gir ut vil selvsagt være til salgs i kafeen. Så det er flere slags forhold og sammenhenger, selv om det finansielle er helt adskilt.

Selskapets første skive var en reutgivelse av Kung Fu Girls-debutalbumet fra 1993. Hvorfor ville dere gi ut denne?

Vi hadde snakket om den ved flere ganger fordi vi begge liker skiva. Vegard kjente jo bandet personlig fra «gamle dager». Og Petter prøvde sammen med noen kolleger å få den gjenutgitt via Popsenteret da han jobbet der for 10-12 år siden, men siden det er kommunalt, så ble det for juridisk komplisert å drive med kommersielle plateutgivelser derfra. Så gikk årene… Da vi kontaktet Andreas Grøtterud om å gjenutgi skiva, så hadde han akkurat fått en ferdig remaster og et nesten ferdig omslag, så da var det jo greit. Men på grunn av at kafeen tok det meste av (fri)tiden vår, så brukte vi likevel et år fra da til vi fikk skrapet sammen penger, startet selskapet og faktisk gitt ut skiva.

I tillegg til klassikere som Kung Fu, skal det også gis ut nåværende artister dere liker. Hva vil det bli det lagt mest vekt på?

I utgangspunktet fokuserer vi mest på nåværende/nye artister, og de 4-5 neste utgivelsene vil være med slike. De to neste LP-utgivelsene blir et minialbum med den kontemporære progressive sekstetten Tip The Scales, med musikk på den ene siden og silketrykk på den andre, og et album med frijazz av Uuskyla Øgrim & Berg with Harri Sjöström, tatt opp live på Kafé Hærverk i fjor. Det kommer også kassetter med improvduoen Skævv, som er Harald Fetveit på elektronikk og Thomas Oxem på trommer, og med Heavenly Bloodbath fra Stavanger, som spiller doom/sludge metal og består av folk fra Hellfire, Noxagt, Burning Axis, No Balls, Black Lodge, Purified In Blood og Helldiver.

Men vi har også en ganske lang liste med klassikere og glemte perler vi ønsker å gjøre noe med. Og den er hemmelig, hehe!

HÆRVERK INDUSTRIER PÅ TIGERNET

Ukas Album: Reynols – Minecxio Emanations 1993-2018

Etter at vår venn Lasse Marhaug stakk innom med denne CD-boksen til oss, ble sjappa svøpt i en slags julaften-stemning. På en meget saktegående ekspress fra Buenos Aires kom endelig en omfattende dokumentasjon på virket til Reynols, kanskje et av klodens sprøeste musikalske sammenkomster. Kall det kosmisk rock, kall det skitten lo-fi, kall det drone – du vil få helt riktig uansett, og Reynols treffer spikeren på hodet uansett hva de begir seg ut på. Hvis du ikke vil høre det fra oss, ta det da fra Thurston Moore: “among the most experimental and wild people I’ve heard.”

Boksen er stappfull av uutgitt materiale fra et spenn på over 25 år, 90 minutter med filmopptak, i tillegg til samarbeid med blant annet Acid Mother’s Temple, så her er det MYE for skarve 399 kroner, for å si det mildt.

Hjernen bak Reynols er trommeslager, vokalist og argentisk offiserssønn Miguel Tomasín – som, i tillegg til en usedvanlig teft for hvordan komme i kontakt med andre galakser gjennom musikk, har Downs syndrom.

Fås eksklusivt hos Tiger i Norge.

Reynols på Tigernet

Plateselskapet Pica Disk på Tigernet

Tigertips fra Nag

Nag er innom Oslo for å spille konsert med Sovereign, men før kvelden tar fullstendig fyr borte på Vaterland stakk trioen innom Tiger for å anbefale noen plater fra den skitnere kanten av sjappa til dere Tigerkunder.

Ørjan:

Uncle Acid & the Deadbeats – Blood Lust

Jabba – Vice

Arnfinn:

C.H.U.D. – Drapsmaskin

Halshug – Blodets Bånd

Peter & the Test Tube Babies – Mating Sounds of South American Frogs

Espen:

Pissed Jeans – Why Love Now

The Good, the Bad and the Zugly – Anti-World Music

Nag på Tigernet

Sjekk ut konserten på Vaterland her

Datarock: Fem ting norske band gjør feil

Glem alt du trodde du visste om Datarock. Liker du Devo og Talking Heads MÅ du sjekke ut deres siste tolvtommer, “A Fool at Forty is a Fool Indeed”. Kall det new rave, kall det kitsj og filtrert synthpop, kall det jovial post-punk – svaret er alt sammen. Bandet er også kjent som linedansere mellom en ekstremt utviklet DIY-etikk og markedsretta tankegang, så vi måtte spørre dem hvilke fem ting de mener norske band gjør feil.
Les videre

Ukas Album: Sleaford Mods – Eton Alive

Sleaford Mods kunne vært en spøk som sluttet å være morsom for lenge siden, men med “Eton Alive” er det åpenbart at snakkesyngende utbrudd på nottinghamsk over et spinkelt beatdriv fortsatt har livets rett, og vel så det: duoen sparker fra seg på dritbra vis her på sitt femte album, ute i butikkene bare et halvt år etter den lovende, selvtitulerte EPen som de slapp i høst.

Tekstene begir seg ut på de samme, dessverre temmelig evige temaene: arbeidsledighet, harselering med adelen, et England som går til piiises. Alt med en liten dæsj av tull og tøys også, som det passer seg for to middelaldrende hvite rappere fra den engelske landsbygda.

SLEAFORD MODS PÅ TIGERNET

Ukas Klassiker: Hot Water Music – Caution

AH! “Caution” av Hot Water Music, tilbake på deilig vinyl i dag. Det finnes mange utilgivelig bleke kopier av Hot Water Music, så det er bare rett og rimelig at denne plata reaktualiseres i blant. Saftige rockeriff med uimotståelige melodier slengt på toppen. Både Chuck og Chris holder på å sprekke av inderlige utrop, enten det er glede eller harme som ligger bak. Alle powerchordsa her er tatovert med kjærlighet.

Stikk innom sjappa og digg dritten ut av denne slagerparaden med oss!

Hot Water Music på Tigernet

Sjappesnakk: Mono

Taka fra det japanske bandet med det fete navnet og de mon(o)mentale låtene slo på tråden for å ta en sjappesnakk her med oss på Tiger, i anledning den ferske skiva “Nowhere Now Here”!

The title of the new album is “Nowhere Now Here”. What do you mean by this title?

“Nowhere Now Here” became a musical trail of all the troubles we faced as we walked towards our new chapter.

In 2017, because of our troubles and termination with our Japanese management and label, as well as our drummer’s departure, we were in a state of not being able to take one step. We didn’t have any of our schedule locked and we were all in the mood of “if it was a regular band, this is when they’d disband”. We were really in the dark and couldn’t see anything ahead. We were in a crucial time of needing to decide whether the band should reborn or stop its activity.

In result, I left a story about regenerating from the pitch-black darkness which felt like “nowhere”, then through dawn, welcoming the new chapter “now here”. Because of this, this album is filled with completely different energy compared to our last albums.

If you cut the word “nowhere” in half, it becomes “now here”. I wanted to express that by pouring the feeling of love and positivity into that one single space, you will be able to change everything.

This album portrays a story about parting with the past. From wondering a pitch-black darkness filled with hatred, anger and a sense of incongruity in the deep pit of your heart, to facing yourself and fighting through struggles, hidden light and hope of what you wish to remain, then eventually in the last scene “Vanishing, Vanishing Maybe”, you part way with the past.

What records influenced “Nowhere Now Here”?

When I write songs, I don’t really listen to music so there are no albums that gave me a direct influence but always, I’m listening to Beethoven, My Bloody Valentine, Ennio Morricone, Arvo Part and Philip Grass and recently, I listen to a lot of Johan Johansson and Nils Frahm.

Years ago Mono played at the now closed Oslo club Mono, and this gig featured on your live DVD. Do you have any fond memories from this gig?

I don’t remember clearly but I still haven’t forgotten that the venue’s name was the same. It was when I was still young. Our live back then’s volume was extremely loud.

We’re still really loud now but I remember the amp was often smoking back then.

Any particular Norwegian artists you are into at the time?

A-ha.

MONO PÅ TIGERNET

Foto: Chigi Kanbe

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

x

Den nye plata heter “Elementær” og den forrige “Primær”, og du kaller dem “companion releases”. Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene “ferdige”. Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som “her mangler det noen akkorder” eller “denne låta må mikses på nytt”, osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på “Primær”, mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på “Elementær”. Når det gjelder titlene, så henspiller “Primær” og “Elementær” på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis “primitive” plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som “Elementær” og “Primær” beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger “Elementær”?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal