Nettbutikken

Min musikalske fødsel: Jon Olav

Skrevet 7. desember, 2018 av

I serien «Min musikalske fødsel» inviterer vi folk i miljøet rundt Tiger til å fortelle om øyeblikket, eller utgivelsen, som for alvor åpnet opp musikkens verden for dem. Den første ut i denne serien er Jon Olav, som i dag slipper debutalbumet «Ung poesi» på vinyl!


Kaptein Sabeltann + Jon Olav = Ung poesi

Året er 1998 og eg har fått min første CD. Kaptein Sabeltann. Ein dobbel CD med historiefortelling og musikk frå det fortryllande universet i Kjuttaviga. I ein gamal lærarbustad på Sunnmøre sit eg i ei stove med tømmerveggar og lyttar. Eg er oppslukt i musikken. Som med mykje andre av minna ein har frå treårsalderen er ikkje alt like klart. Eg hugsar for eksempel ikkje kva vær det var då eg høyrte den, og eigentleg ingenting anna heller. Det einaste eg hugsar er den CD’en og at eg digga det med heile det vesle hjartet mitt. Fortsatt kan eg sette på den skiva og oppriktig tenke at det er bra musikk.

Nitten år seinare bankar eg på døra til eit flunkande nytt studio i Kristiansand, der vi skulle lage vår første plate, Ung poesi. I hjørnet står eit gamalt kopparfarga trommesett av typen Slingerland som sto igjen frå førre studioeigar. Undervegs i prosessen kom det fram at det same studioet som vi var i blei brukt til innspelinga av den originale musikken til Kaptein Sabeltann. Trommesettet hadde stått der heilt sidan den tida.

Trommene som vi brukte på debutplata var altså dei som blei brukt på CD’en som sette i gang mi musikkinteresse. Eg trur eigentleg ikkje på skjebnen, men i nokre tilfelle kan ein begynne å lure.

Håper de vil like albumet mitt.

Jon Olav

Kjøp Jon Olavs debutalbum «Ung poesi» på Tigernet

Stikkord: , , ,


Vitnesbyrd fra Happy Daggers Einar Stenseng

Skrevet 5. desember, 2018 av

Kun to dager igjen før Bittarheden tres over adventstidens kvalmende klamhet. Takk og pris. I mellomtiden lader vi opp med et vitnesbyrd fra Happy Daggers riksmålstalende mangestrengør (kan man si det? Gitarorientert multiinstrumentalist?): Einar Stenseng.

Denne høsten relanseres (foruten tredjeplaten More Songs of Shame) også Happy Daggers andre album, Bittarheden, på Rural Rebel Rock, digitalt, men først og fremst er det gledelig at albumet for første gang utgis på vinyl (noe senere i høst; forhåndsbestilles her). Selv om platen, som alle Happy Daggers utgivelser, har sine åpenbare svakheter, har den unektelig gjort seg fortjent sin legendariske status i visse undergrunnsmiljøer i Oslo og Sør-Rogaland.

Sangene her, på den vidunderlige Dalane-dialekten (og således foreløbig vår eneste utgivelse på norsk (forutenom julesingelen «Han der Jøden», utgitt advent 2010)), ble skrevet høsten 2009 og innspilt på Solgården i Koppom i januar året etter, da de värmlandske innlandstemperaturer gikk helt ned i -26 °C, og vi måtte både fyre i kaminen og drikkelig rikelig med folkeøl for å holde varmen.

Men stemningen i gruppen var god (bortsett fra en kort episode, der M. Angstelsen utpå kvelden ønsket å omskjære Den Triste med en brødkniv). Erik Equinox betjente vår firespors kassettopptager (som vi tidligere hadde spilt inn vår debutplate med), og vi hadde med hovedsaklig akustiske, men også elektriske gitarer, en tromme, en tamburin og noen munnspill (kun enkelte pålegg, særlig Den Kristnes mandolin og trekkspill, samt en drøss av gjestesolister på sistesporet, ble innspilt i øvingslokalet i Oslo senere den vinteren).

Brorparten av materialet var skrevet av Den Triste, med kun små innspill fra oss andre; hans klagende, selvmedlidende ballader, og hans historier om frafallenhet og storbyproblemer. På «Bedehuse» (med sin fabelaktige åpningslinje «Bedehuse ligge øde; / e’ tru e’ konvartere te jøde») ser vi jo også de første spor av den voldsomme jødefascinasjon som skulle rive med seg bandet som en flodbølge i de påfølgende årene.

Hermann Broder bidro også med noen sanger; strengt tatt ikke fritatt for selvmedlidenhet de heller, og hvor jeg hadde en noe større medvirkning. Jeg husker med nostalgisk glede da vi skrev på «Min gamle kristne venn» i hans spartanske lille hytte på Snippen i Maridalen, eller da jeg, i fullt/skjelmsk alvor, sendte han tekstmeldingen som senere ble dalanefisert i refrenget på «Presten din»: «Gå inn i deg sjøl / å håll den stygge kjeften din. / Eg e ikkje presten din.» Det var en besynderlig tid.

Foruten de obligatoriske referanser til Bibel og bedehusliv, finnes også på platen direkte referanser til musikalske forbilder som Cornelis Vreeswijk og Joachim Nielsen, men kanskje viktigst til Dalane-artister som I Was A King (hvis kaptein Frode Strømstad i disse dager er ansvarlig for å trykke nettopp Bittarheden i sitt nye vinyltrykkeri Coastal Town Records i Dalane-hovedstaden Egersund) og selvfølgelig Frank Tønnesen, kjent som Tønes. Personlig hadde jeg nyss oppdaget Tønes’ plater på dette tidspunktet, gjennom mesterverket Tork av deg fliret, men han fortsetter å være en inspirasjon frem til idag.

Bittarheden ble lansert på vårparten 2010, i 77 eksemplarer på hjemmebrent CD-R, men med et medfølgende teksthefte som nær sagt må kunne kalles et klenodium (og som en forvirret beundrer forleden forsøkte å by 10000 kroner for et originaleksemplar av). En slags slippkonsert ble holdt på Egersund Visefestival sommeren samme år, men foruten en konsert på M3 i Oslo noen måneder senere har ikke dette materialet blitt fremført «live» siden.

Det fortjener derfor ett og annet hosiannarop at vi skal fremføre platen i sin helhet i romjulen på Hestens Bøn i Flekkefjord, som ikke ligger langt fra Dalane, og derfor (for tilreisende) kan kombineres med en pilgrimsferd dit. Hvem vil vel ikke se Den Tristes barndomshjem på Vikeså, NorDan-hallen på Moi (åsted for en av Happy Daggers aller første konserter), Helleren i Jøssingfjord, eller kaien der undertegnede nesten druknet etter nevnte opptreden på Egersund Visefestival, en episode som senere ble behandlet i nidvisen «Jeg har fått livet i gave»?

Apropos denne nidvise var det jo dette som var tenkt som veien videre for Happy Dagger etter Bittarheden (og kanskje som en trøst for meg etter denne dialektutgivelsen): Et album på mitt elskede riksmål. Sanger som «El-Shaddai», «Paulus utspørres og svar kreves», «Mitt liv var en lovsang», «Darwin» og «Jeg har fått livet i gave» lå klare (og det var endog på tale å gjøre en hyllestplate til Aage Samuelsen), men da Den Triste og jeg dro til Jødeland i februar 2011 og kom hjem med tzit-tzit, Rebbe Nachman-bøker og menoraer i bagasjen, var igrunn løpet kjørt, og resultatet ble istedet More Songs of Shame.

Et av mine kjæreste minner fra innspillingen av Bittarheden i det svenske sommerhuset, er da vi en aften etter innspillingene satt og diskuterte vår tro. På denne tiden definerte vel enkelte av medlemmene seg fremdeles som kristne, men i samtalen ved peisen denne kvelden ble vi alle (unntatt én) veiet og funnet for lett. Hermann Broder ble beskyldt for å kalle seg kristen kun for å ikke skuffe sin mor, M. Angstelsen for kun å dyrke sin helvetesangst, Den Triste for å bruke kristendom som et skalkeskjul for en gryende interesse for jødedommen, og jeg selv for kun å følge Bob Dylan. I grunn var vi alle skjønt enige om at Erik Equinox, gruppens eneste selverklærte ateist, var den mest kristelige av oss alle.

Einar Stenseng, Happy Dagger

Forhåndsbestill Bittarheden her

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Hilma Nikolaisen

Skrevet 30. november, 2018 av

Hilma Nikolaisen er ute med plate nummer to i dag, den magiske «Mjusic». Med en slik tittel var det en god anledning til å invitere Hilma til sjappa for å snakke litt om nettopp musikk, med særlig vekt på den som har vært med å påvirke «Mjusic»-plata.

Tiger var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var det eneste stedet der vi fikk tak i en viss type musikk: skulle vi for eksempel ha tak i band som Starmarket og andre internasjonale skatepunk og hardcoreband, dro vi på Tiger med stor forventning. Sånn var det pre-Internett. (Først i fjor kom Starmarket ut på Spotify!) Det er fint å se min egen plate i de samme hyllene nå, side om side med flere andre plater som har gjort inntrykk på meg:

Slowdive

Jeg oppdaga Slowdive ganske sent. Det var noe jeg så på som et indieband, så jeg styrte bevisst unna. Men i og med at jeg spilte med Serena-Maneesh (som på mange måter også ble sett på som et indieband) ble det til slutt uunngåelig å høre det. Det var Souvlaki-plata jeg oppdaga Slowdive gjennom. Jeg ble veldig glad og litt spent da de skulle komme med reunionplate. Det viste seg at det går an å bli voksen og streit med stil. Jeg har sett dem mange ganger live etter den nye plata kom, og det føles fremdeles inderlig.

Pirate Love

Jeg husker David Dajani fra den kristne punkfestivalen DP på midten av nittitallet. Han sto i baris på flere konserter og hadde malt seg på kroppen. Det gjorde inntrykk – han var definitivt ikke kristenrocker. I ettertid ble Pirate Love dannet og jeg merket fort at det var den samme duden som på scenen på DP. Det finnes definitivt bare én Dajani, og med det så finnes det bare ett Pirate Love. Kanskje fikk de aldri den plassen de burde hatt, men det har vel aldri punken fått i nyere tid i Norge. Den nådeløse attituden til David inspirerer. Det er bare å fortsette å høre på skivene!

Happy Dagger

David Dajani fra Pirate Love er palestiner. Da føles det riktig å trekke fram noe av jødisk art. Happy Dagger er ikke undervurdert. Plassen de har i norsk musikkliv er helt på sin plass. Uansett finnes det drøssevis av skjulte talenter i platene til Happy Dagger, godt skjult, og godt bevart. For spesielt interesserte jøder og kristne.

/ Hilma Nikolaisen 

KJØP HILMAS PLATER PÅ TIGERNET

Stikkord: , , ,


Første episode av Fysisk Format-kulturmelding!

Skrevet 30. november, 2018 av

Husplateselskapet Fysisk Format feirer 10 år i 2018 og har gjennom året feira med brask og bram. Framover skal labelet legge krona på verket gjennom sin egen kulturmelding: «Why Music Matters». Se første episode under her, med intervjuer av folk som har vært i og rundt Fysisk Format gjennom årenes løp.

Stikkord: , , ,


Torjus fra Hjerteslag: Topp fem norskspråklige punkplater

Skrevet 8. november, 2018 av

Hjerteslag har vekselvis kalt seg punkere som spiller pop og poppere som spiller punk. Siden det forhåpentligvis finnes andre blogger som tar seg av poppere, fokuserer vi på punkere. Så vi hukket opp med Torjus Raknes, gitarist i albumaktuelle Hjerteslag og tidvis DIY-konsertarrangør, for å rangere de beste norskspråklige punkskivene:

KAFKA PROSESS – Ingen Fattige Ingen Rike

Fra (verdens første?) vikingmetalriff i ʼTro Håp & Kjærlighetʼ til hytte med neven og grine av ‘Ingen Fattige Ingen Rikeʼ. Perfekt musikk.

LIVSTID – Livstid

For meg har alltid det viktigste med punk vært at man skal kjenne på en slags inderlighet og desperasjon både i musikken og i tekstene. Den inderligheten er det veldig få band som innehar så gjennomtrengende som Livstid. Hør på ‘Dei du ikkje serʼ, og kjenn på den.

BLA GJENNOM PUNK/HARDCORE-UTVALGET PÅ TIGERNET

FINANSKRISEN – Alt går til grunne

«Ingen grandios finale

Ingen storslått dommedag

Ingen pretensiøs finale

Kun hverdagens nederlag»

DYKK NED I NORSK UNDERGRUNN PÅ TIGERNET

VILDE TUV – Dʼ Meg

Ikke punkmusikk, men allikevel mer punk enn de fleste kan drømme om å bli.

DI KJIPE – Kor e du no?

En moderne klassiker som passer like godt til kjedelige hverdager som en gøyal fest på puben.

HJERTESLAG PÅ TIGERNET

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!


Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Christer Lunnan-Reitan

Skrevet 2. november, 2018 av

Dersom du var innom Tiger i perioden 2004 til 2008, er sjansene veldig store for at du ble kjent med Christer Lunnan-Reitan. Kraftpluggen fra Hobøl rula bak disken i de gylne årene da CDer faktisk var dyrere enn det dengang billige undergrunnsformatet vinyl.

Med sin legendariske musikalske oversikt, kunne han kjapt redegjøre for et tjuetalls nye skiver hver uke. Folk kunne komme opp til disken og dra de drøyeste forespørseler:

-Kan du anbefale et band med
a) skrikevokal på versene
b) syngevokal i refrengene
c) tappegitar-riff
d) litt baklengs samples
e) snakkevokal i bridgen?

SEFF! Christer bladde alltid opp minst tre band som passet beskrivelsen, nøye presentert og kategorisert.

Nyss var Christer tilbake på gamle marker for å levere kassett-knask fra hans nye band Monochrome Nausea, og vi fikk han til å bla opp sine topp tre skiver fra tida da han jobba her i sjappa:

1. Envy – Dead Sinking Story
Denne åpna opp forelskelsen min for musikk fra Japan, og danna grunnlaget for labelet jeg driver – Kakusan – som fokuserer på nettopp japansk musikk.

2. Calla – Collisions
Tidenes høstplate. Du finner ikke noe mer dystert, men som samtidig er så oppløftende.

3. Funeral Diner – Underdark
Dagen etter jeg så dette bandet i 2004, starta jeg første bandet mitt. Det var dette som fikk meg til å begynne å skrike i mikrofoner.

Christer Lunnan-Reitan anno 2007:

Christer Reitan anno 2007

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!


Stikkord: , , , , ,


Sjappesnakk: Harpefoss Hardcorefestival

Skrevet 11. september, 2018 av

 

Dette er andre året med Harpefoss Hardcorefestival. Fortell oss litt om Harpefoss, og hvorfor Harpefoss trenger en hardcorefestival.

Harpefoss er en perle av et sted som ligger langt oppe i Gudbrandsdalens dype skoger og fjell. Det er ikke flust med denne typen konserter i dalen så når vi arrangerte festivalen for første gang i fjor så vi fort at dette var et etterlengtet arrangement.

Vi ville lage en litt annerledes scene slik at vi kunne bidra til det rike kulturlivet som er i Gudbrandsdalen. Vi vil skape et miljø rundt festivalen slik at det med tiden kan inspirere andre til å starte sine musikalske prosjekter innenfor ulike subsjangere.

Med bare én festival bak oss har vi klart å skape oss et navn i punk- og hardcoremiljøet, dette er vi utrolig stolte over, og vi vil fortsette å prøve og forbedre oss som festival og fortsette og holde DIY-ånden i live.

Dere var innom Tiger med en særdeles smakfull fanzine. Fortell litt om hvorfor dere har lagd den og hva den inneholder.

Jompi: Tusen takk for hyggelige ord! Vi er veldig stolte av den. Etter festivalen i 2017 så satt vi igjen med så utrolig mye bra bildemateriale fra bla. Brennvidde Foto, Bødvar Hole og Gustav Brandbyge. Så vi tenkte at dette må vi bruke til noe kult.

Vi fikk raskt med oss Henrik Zwart fra Anger Management Fanzine på laget og så satte vi i gang. Zinen inneholder mange fotografier fra festivalen i fjor, pluss et eventyr/sagn fra området som er flott illustrert av Øystein Bakke og en tekst om hvordan vinne noen andre sin kjærlighet som er vakkert illustrert av Kristine Knapstad.

Zinen er printet i et begrenset opplag på 100stk og fås kjøpt under festivalen, på Kunstnernes Hus i Oslo og hos dere i Tiger.

Bødvar Hole: Jeg husker ikke helt når ideen begynte å luftes, men når den først var ute var det en no-brainer. Å samle de beste bildene fra alle fotografene som var tilstede under den aller første Harpefoss Hardcorefestival i fysisk format? Selvfølgelig!

Henrik Zwart: Å klippe og lime sammen en hardcore-bildefanzine med kunstneriske vibber er noe jeg har lyst til å lage helt siden jeg begynte å klippe og lime punk/kunst-fanziner. Jeg er alltid ute etter å utvide horisonten, så når Johnny spurte meg om jeg ville hjelpe til var det som en drøm kom i oppfyllelse.

Hva er det beste norske hardcorealbumet gjennom tidene?

Jompi: Her måtte vi velge 2 band siden vi ikke ble helt enige. Johnny holder en knapp på Snöras – Plague Waters og jeg tok Kaospilot – Shadows.

FESTIVALPASS KJØPES HER — ZINE PÅ TIGERNET

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Center of the Universe

Skrevet 10. september, 2018 av

Hvor deilig er det ikke å gå inn i dunkle septemberdager med litt sløy, småkosmisk electronica? Svaret er at det føles digg. Metronomicon-stayeren Center of the Universe er en stødig leverandør av dette, både kvantitativt og kvalitativt. Da falt det seg naturlig å ta en prat med senteret sjøl, Jørgen Sissyfus Skjulstad, om denne plata og hva som skjer for tiden.

Fortell litt om tilblivelsen av den nye plata. Du har også fått med deg et stjernelag av Metronomicon-navn, som alle er avbildet på baksiden av plata?
Jeg har tenkt ganske lenge på lage en utgivelse som denne her, det vil si en plate hvor mange forskjellige folk synger på mine beats. Det er vokalistene som står for flere av tekstene og melodiene på plata, og det gjør den ganske variert samtidig som det instrumentale er ganske konsistent. Tanken om at beaten og vokalen kan være laget av forskjellige folk har jeg fra mer kommersiell popmusikk hvor det ofte er veldig mange som skriver og produserer på samme låt. Det kan få en del bisarre utslag, som at en helt grusom låt har en veldig bra beat (f.eks «Work» av Rihanna) Vi håper vi har laget noen slike tilfeldigheter her, selv om vi håper at ingen av låtene er grusomme!

Ideen om å ha et rutenett med de åtte vokalistene på baksiden av coveret var det Vivi (a.k.a. WHALESHARKATTACKS) som hadde. Sangerne er både folk som er gitt ut av Metronomicon, og noen som ikke er i noen band for tida men som jeg synes synger veldig kult, f.eks. Barry Kavanagh (ex. Dacianos). Etter at jeg la ut noen låter fra plata er det flere vokalister som har meldt seg, så det er mulig det her blir den første plata i en serie!


Du innbyder lytteren til sang på denne plata. Hva synes du om karaoke?
Det er vel egentlig først og fremst gjestevokalistene som inviteres til å synge her. Sangene er (heldigvis) ikke særlig allsangvennlige. Når det kommer til karaoke så liker jeg best videone, på den forrige plata mi, Limited Edition, laga jeg karaoke-versjoner av sangene med videoer til. De ble også brukt når jeg spilte konsert, og det var veldig praktisk siden jeg ofte sliter litt med å huske starten av vers.

Like etterpå hørte jeg at Jenny Hval hadde gjort noe lignende på en konsert samme helg! Enten var det helt tilfeldig, eller så var vi begge i takt med tidsånden. Vi finner snart ut om jeg fortsatt er det; det er bare å følge med på om noen andre artister bruker utropstegn-skilt som instrument fremover.

 

Hva er de beste tre platene du har hørt i det siste?

1. Satanicpornocultshop – AtoZ3 – Around The World In A Day

Vi reagerte med sjokk og vantro da vi fikk høre at vår venn DJ Ugh fra dette fabelaktige bandet gikk bort i år. En bauta i den eksperimentelle klubbmusikken er borte.

2. Prunk Möbel – Ambient Excursions Vol. I-IX

Min venn i Fredrikstad ga ut ni (!) plater i år! Derfor er de kanskje best gjengitt som en spilleliste. Fans av f.eks. tidlig Aphex Twin  har mye å kose seg med her!

3. Charlotte Bendiks – Hidden Tracks

Kjipt å komme for sent til festen og vinylen er solgt ut! Men det gleder meg veldig at flere har fått ørene opp for C.B. som også er en helt sinnsykt bra DJ.

Takk for praten, Jørgen! Vi anbefaler leserne å sjekke ut Metronomicons kommende labelfest på Blå her.

Kjøp Center of the Universes nye plate på Tigernet

Stikkord: , , ,


Ukas Klassiker: Anti-Cimex-skiver

Skrevet 22. juni, 2018 av

Helt rått å ha en solid dæsj med Anti-Cimex inne igjen i sjappa! Et banebrytende, men dessverre ofte oversett band i internasjonal sammenheng når man betrakter rekka av klassikere fra åttitallet. Ja, det er fort og gæli d-beat hardcore, men Anti-Cimex tilføyde litt metallarmering og ei klype hard rock ‘n’ roll-salt til signatursounden sin allerede i starten i ’82-84. De samme ingrediensene som Bathory eksperimenterte med på samme tid, bare med ulikt resultat.

For fans av: Okkultokrati, NAG og West Coast Holocaust-era Kvelertak!

Anti-Cimex på Tigernet

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Haraball

Skrevet 20. april, 2018 av

Femmerbanden Haraball fra Kongsberg slår tilbake med album nummer tre på Fysisk Format: HYPNO!

De to første skivene ble hyllet av punkpresse verden over for sin nådeløst presise og kjappe hardcore, men denne gang blir lytterne utsatt for en litt annerledes musikalsk reise. Vi tok en prat med bandet om blant annet det.

Nå er «Hypno»-plata ute, og etter sigende har dere skrelt bort «alt som låter hardcore». Hvorfor ble dere lei hardcore?

Hmm.. Vi er vel ikke «lei hardcore», men lei av å lage hardcore. 2 LP’er og to 7-tommere er jo mer enn de fleste bra hardcore-band lager, og det er vel en grunn til det. Vi begynte å kjede oss og da kan det skje bra ting.

Blir ikke lei av «Pick Your King» sjueren til Poison Idea, for å si det sånn. Men jeg må innrømme at jeg har kuttet ned på doseringene. Det ville egentlig vært fjernere om denne plata ikke var et brudd med det gamle. Da hadde det vært noe alvorlig feil med oss, og anmelderne ville spurt seg om dette er et rop om hjelp.

Den plata her føles litt som når du har holdt deg til øl et par års tid, og så blir du blasta på rødvin. Du blir enda fullere, og det er «stylish» i tillegg!

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Plumbo? Men da oppmerksomhet fra myndighetene. Det finnes noen låste, lydtette kjellere fulle av hemmeligheter til det bandet der. Da kunne vi overtatt bandbussen deres. Eller, nei, æsj, glem det.

Det er litt pussig at Plumbo har tatt tilbake ordet Haraball. Vi tok det fra bygda, ironisk, også kommer bygda og tar det tilbake. Og en annen ting, han Plumbo-fyren fikk jo besøk av et spøkelse når han satt på dass. En gammel dame med langt hår som han spurte om han burde satse på musikken, og hun svarte ja. Det er jo sånne ting Hypno-lp’n handler om.

Ikke at vi bøyer oss i støvet akkurat, men likevel.

Hvilke skiver har inspirert den nye vendinga i Haraball-soundet?

Masse proto-punk og rar punkrock. Killed by Death, Rikk Agnew – All By Myself, Crisis, Wipers, Screamers – live at mabuhay gardens ’78, The Fall – Hex Enduction Hour, Rocket From The Tombs.

Haraball – «Hypno» på Tigernet

 

Stikkord: , , , ,