1. Leonard Cohen - Famous Blue Raincoat
Dette er min yndlings-Cohen-låt. Låta inspirerte meg på flere sett, akkordrekka brukte jeg direkte til å spinne videre på i en låt. Men også stemningsmessig. Cohen er en mester til å skrive låter som bare er så enkle og rene i formen. Det er de samme få tonene, som gjentas igjen og igjen. I denne teksten synes jeg at han bruker det muntlige språket så forbilledlig - han fører en samtale med en mottaker - som om han bare kaster ut setninger i øyeblikket.
2. Beth Gibbons - Mysteries
Jeg har vokst opp med plata Gibbons (vokalisten i Portishead) sin soloplate «Out of season», og det synes jeg at jeg av og til kan høre når jeg lytter til mine egne vokaltakes - det kommer antagelig av at jeg har hermet etter henne gjennom hele oppveksten. Jeg synes hun har en helt fantastisk vakker stemme, og formidler så nakent og sårbart og fint. Tekstene hennes er så forbannet enkle, hun tør å la ting stå utildekket. I låta synger hun om ærefrykt; «God knows how I adore life - When the wind turns on the shores lies another day - I cannot ask for more». Det kan egentlig oppsummere hele mitt prosjekt, som dypest sett handler om takknemlighet. Jeg digger også produksjonen på låta - med de mystiske, nesten skumle koringene. Dette mystiske følger hele hennes kunstnerskap, og dette har jeg også vært veldig inspirert av.
3. Oløf Arnalds - Crazy Car
Jeg oppdaget Oløf Arnalds på Roskilde for mange herrens år siden, og ble mega-frelst. Dette er islandsk folk på sitt beste. Hun sto på scenen med gitaren sin, kort fin frisyre, store blå øyne, og helt rød i kinnene. Elsker alt ved musikken hennes, stemmen, produksjonen, tekstene, men kanskje aller mest at det er så upolert og upretensiøst. Det hele føles så spontant og menneskelig, stemmen og uttalen er korny på en svært vakker måte. Det er svært smakfullt produsert, mest akustisk instrumentering, og det hele fremføres så lett og ledig.
4. Bob Dylan - Murder Most Foul
Snakker om spontane og naturlige tekster, denne sangen er en perle, selv om jeg egentlig ikke er så fan av Bob Dylan. Jeg har hørt denne låta så vanvittig mange ganger, og blir aldri lei, og den var en stor inspirasjon for dette prosjektet mitt. Låta fremføres nesten som spoken word, han mumle-snakke-synger, med lekenhet og letthet. Så er det helt nydelig instrumentering, det høres ut som en lang jam - også med den veldig inderlige bratsjen der. Teksten, som bare ruller på i det uendelige, handler om drapet på Kennedy, men ramser også opp en masse kjente sanger, artister, filmer gjennom tidene. Jeg synes det oppleves som et egentlig ganske sterkt tilbakeblikk, jeg synes det er en veldig rørende låt - men uten snev av sentimentalitet.
5. Caroline - Dark Blue
Jeg var nesten i tvil om jeg skulle ta denne med, for jeg har hermet ganske mye etter denne i «When We Awake» - men slik ER DET JO, man henter ting herfra og derfra når man lager musikk, om det så er bevisst eller ubevisst. Jeg står for at jeg har lånt noen ting, og det med rak rygg!! Og selvfølgelig endte låta med å bli sin egen. Caroline kan beskrives som eksperimentell rock, det er et fantastisk band med mange medlemmer, og låtene deres er LANGE. Det er en kunst å tørre å spille de samme vendingene igjen og igjen og igjen, og enda en gang, til det nesten meditative. Det synes jeg er veldig inspirerende - å dvele ved tingene. Som Aldous Harding har sagt; folk må rett og slett bare vente. Og det han synger, igjen og igjen, er - I want it all. Jepp, da har man jo sagt alt man trenger å si.
Foto øverst i sak: Steven Warburton
