Weezer – Pinkerton
Albumet bærer preg av et band som oser av selvtillit og overbevisning, dog en som viste seg å være kortlevd i kjølvannet av mottagelsen.. (de fleste kjenner vel kanskje til Rivers' historikk der.) Avstanden fra uskyldige, nærmest nostalgiske "Buddy Holly" fra Blue Album til Pinkertons emo-åpning, "Tired of Sex", er merkbar, men vitner også om en djervhet, vilje til å ta sjanser, samt gi ganske så faen i prosessen. Plata er en studie i energisk, melodiøs og vital musikk, med de feteste, mest kalkulerte feedback-bonanza'ene fra ihvertfall min egen barndom til nu. Hiroshige coveret er magisk, en lurer litt på hvordan han hadde reagert på innholdet. Vi får heller spille roulette, og droppe terningkast, hva slik kunst angår.
Nico – Chelsea Girl
Hun hamrer ned ordene på en så dominant måte. Triste tekster og melodier levert med enestående kraft. Kraftverket Nico! Platen har en verden i seg, og Nico er herskerinnen. Nico sin stemme som en sol som får plantene til å spire, fossen til å renne og årstidene til å endre seg. Strykere og gitarer utgjør rytmeseksjonen. De er i harmoni i Nicos verden som fjell og åser. Fløyten er mer som et insekt hun prøver å vifte unna ansiktet, eller en full turist som ikke helt forstår kulturen. Jeg synes likevel fløyten gir noe til platen. Noe litt vårlig kanskje? Det er jo ofte høst i Nicos verden.
The War On Drugs - I Don't Live Here Any More
Et album som jeg absolutt har forelsket meg i. The War On Drugs er eksperter på det suggerende, og lytteren må være tålmodig og lutter øre for å få med seg poenget. Det tar ofte en stund til det kommer, men når vi først er der - 10 points for gryffindoor! Selv føler jeg meg på mitt aller cooleste når vi spiller "Den nye våren". Fangst Sinatras suggererende alternativ, hvor vi spiller et enkelt riff i fire minutter som låter helt konge. Dette har vi lært av The War On Drugs. Dessuten syns jeg Johannes er like vesende og kul som Adam Granduciels. Heldigvis er vi tekstlig mer presise når det trengs!
The Strokes - The New Abnormal
Strokes sitt nye album som allerede er 4 år gammelt. Hørte mye på dette albumet, kanskje mest fordi det er stas når barndom/tenårings-helter fortsatt kan gi ut prima vare!? Uansett, et bra album er det enten du siklet over debutalbumet i 2001 eller ikke. Det som inspirerer med Strokes er hvor enkelt og riktig de får ting til å låte. Noe som ikke er enkelt i det hele tatt, og selv om det meste kanskje ikke er spilt inn helt live, så føles det levende. Som gitarist er jeg ekstra fan av de «enkle» og finurlige-melodier/ting/pling-plongs som er typisk Strokes. Ingen slår dem der! Helt ærlig så er ikke hele albumet favoritter, men her er hvert fall noen låter som jeg kommer til å høre på i all fremtid. «The Adults Are Talking», «At The Door», og «Bad Decisions» som høres ut som det beste fra The Smiths smelt sammen med det beste fra The Strokes.
