1. Kevin Ayers - Joy of a Toy
Kevin Ayers første soloalbum fra 1969. Ayers var med å starte progbandet Soft Machine, som er med å spille på flere av låtene. "Song For Insane Times" er an av mine største favoritter noensinne som åpner med noen psykedeliske og teatralske synth-riff før den varme gjenkjennelige vokalen hans tar over. Teksten sklir rett inn i vår tid, der han ironiserer menneskers skamløse forfengelighet og behov for å bli sett. "Beautiful people are queuing to drown. They wait for the lifeguard to put on his crown. But he's up at the other end of town.Trying to talk to the mirror." Robert Wyatt's trommer bærer også låta så ufattelig kult hele veien gjennom.
2. Robert Wyatt - Old Rottenhat
Det blir da veldig naturlig å gå over til trommis og vokalist/låtskriver Robert Wyatt, også fra Soft Machine. Etter at min venn Emil Nikolaisen introduserte meg for Wyatt for 10-15 år siden, kom jeg tilfeldigvis over Old Rottenhat (1985) i en vinylsjappe. En plate som det virker mange ikke har fått med seg. Her legger han lite skjul på sitt politiske ståsted og gir fingern til maktsamfunnet, som i f.eks "The United States of Amnesia". Wyatt ble lam etter en fallulykke i '73 som gjorde at han tok i bruk trommemaskiner sammen med perkusjon. Man hører han har klipt og lekt mye med vokalen her som bærer de fleste låtene sammen med dystre og melankolske keys som til tider går over til veldig catchy grooves som i "Age Of Self". En intim og minimalistisk men likevel detaljrik plate der han spiller alle instrumentene selv.
3. Ennio Morricone - Come Imparai ad Amare le Donne
Nok et ufattelig vakkert arbeid av Morricone til en komedie "Come Imparai ad Amare le Donne" (Hvordan jeg lærte å elske kvinnen) fra 1966, regissert av Luciano Salce. Elsker soundet og kontrasten med den elektriske lo-fi gitaren bak den nydelige vokalen og stryket på "Pioggia sul tuo viso". Så lite som skal til i et så minimalistisk arrangement, som når den enkle tamburinen introduseres i refrenget. Eller som den klassiske bruken av clavinet mot varme tremolotoner på "La Donna Gattina". Noe som bl.a. inspirerte meg til å bruke zither på denne plata.
4. Jean-Claude Vannier – L'enfant Assassin Des Mouches
Vannier er en kjent komponist og arrangør for fransk pop og filmscores. Han har jobbet med artister som Brigitte Fontaine, Françoise Hardy og Serge Gainsbourg, for å nevne noen. En stor inspirasjon innen psykedelisk avant garde. Hør på "L'Enfant Au Royaume Des Mouches" hvordan den mørke dommedagsintroen plutselig avløses av de fengende gitar-riffene etter 1 minutt, før alt forløses 20 sekunder senere med et vakkert kor. Denne platen kom i '72 men ble gitt ut på CD i 2005 med to bonusspor, av "Je M'appelle Geraldine" spilt i to ulike tempoer. Bruk av repeterende elementer med subtile friksjoner og melodier som sniker seg inn og ut er det ikke vanskelig å høre at jeg har tatt med i men egen musikk.
5. Irmin Schmidt – Filmmusik Anthology Volume 1,2 & 3
Jeg kunne også nevnt flere plater fra CAN som Irmin Schmidt startet på slutten av 60-tallet med Holger Czukay, Jaki Liebezeit og Michael Karoli. Men Irmin Schmidt har komponert så ufattelig mye interessant filmmusikk. Hans miks av å være så sofistikert, drøy og til tider teatralsk på en gang har jeg ikke hørt lignende noe annet sted. Jeg plukket ut denne 3 disc-CD boksen for den har med blant annet "Rote Erde", som er tittelmusikken til en tysk TV-serie av Klaus Emmerich. Og "Heimkehr" på disc 1 er en utvidet versjon av denne låta. Og ikke minst åpningslåta på disc 2, "Roll On Euphrates" som er tatt fra Musk At Dusk plata som kom i '87, en fengende psykedelisk poplåt der Schmidt's vokal er uvanlig dominerende.
