I noen hektiske år på første halvdel av nittitallet ga de ut noen bautaer av noen album, uten at Tiger skal gå inn i den pågående diskusjonen om hvilket som er best. (Vi slår rolig fast at det er Terminal Spirit Disease, ferdig snakka). Men endelig har vi gleden av å bringe splitternye At War With Reality til torgs. Det er med lettelse en registrerer at bandet ikke har gjort krampaktige forsøk på å fornye seg, utover det en kan tillate folk som har brukt de 19 åra siden siste utgivelse i såpass forskjelligarta band som The Haunted og Skitsystem.

Sjøl de færreste av de ofte forutsigbare "første demoen var best"-folka har klart å spy på At War With Reality. Den er tro mot tradisjonen og er fri for langedryge "symfoniske" omveier; det er forsatt frekke og korte rakkere av velspilte og drivende metallåter, der preisisjon og aggressivitet går opp i en høyere enhet, som er gjennomgående for At The Gates. Og så herlig eitrandes forbanna de låter fortsatt, på tross av - eller snarere på grunn av (?) - voksentilværelsen i førorten med volvo, viv og vovvov.