Desperasjon Ved Stengetid

E: Dette kuttet er noe av det mest evocative og illevarslende jeg har hørt, tror jeg. Nattestid ser porten vid her, for å si det svært mildt.

S: Jeg har inntrykk av at enkelte oppfatter tiittelen “Desperasjon ved stengetid” som en sex-greie, at det handler om å prøve sikre seg et ligg for kvelden. Det er ikke tilfelle i det hele tatt. Tittelen kommer fra en billedtekst jeg leste på nett for sånn femten år siden. Bildet viste en aktør som hang over en bardisk med et slags Munch “Angst”-aktig tryne, sikkert med en femtilapp i hånda, i et forsøk på å sikre siste glasset før stengt kran. Men for all del, folk skal jo få lese inn i ting det som passer deres mindset og ikke minst dagsform. Melodien i låta her er basert på noe vi innad i Trist Pike kaller “Status Quo-grepet” - det er litt komplisert å forklare men gi meg en gitar i hånda ved anledning så kan jeg vise dette nokså presist.

Tyskeren som snakker i slutten av låta sier på en måte alt Trist Pike har prøvd å si i hele vår karriere. Han mener det i en litt mer snever sammenheng enn vi gjør, men det er irrelevant for meg.

Nakne Damer

E: Ved første ørekast virker kanskje denne låten som en omskrivning av “No Bone Movies” fra første Ozzy, men det er litt mer komplisert enn som så. Den handler om

Cronenberg-esque frykt og fremmedgjøring i møte med menneskekroppen, både ens egen og andres. Å ville ha noe samtidig som du syns det er dypt frastøtende, å være fanget i et kjøttfengsel med sine egne drifter, å være redd for sin egen kuk, også videre. I tråd med tematikken har jeg også lånt fra en sjanger der menneskekroppens vemmelighet er i sentrum, nemlig såkalt “slam death metal”, som du kan høre på bridgen, der jeg prøvde å skrive noe Devourment kunne spilt og gjøre “gutturals”. Trist Pike ville vært det første bandet til å lage synthpop med “gutturals” hvis det ikke hadde vært for han fyren i Future Islands, tror jeg. Det er for øvrig også passende for en låt om problemer med kroppen at den er jævlig slitsom å synge.

S: Det er også helt normalt at vi omtrent starter albumet med å henfalle til bruk av “Be my baby”-takta i første verset her. Har du hørt den låta? Oppe der med “Dissident aggressor” og “Leader of the pack” i listen over tidenes innspill spør du meg. Jeg minnes da Eirik først presenterte denne låta her og jeg ble på en måte imponert av at han hadde bestemt seg for tittelen “Nakne damer”. Det er et godt eksempel på det vi i Trist Pike kaller “det fraktale idioti”

- det hjelper ikke å zoome veldig langt ut eller veldig langt inn, det er akkurat like smart og like dumt uansett. Litt som med karrieren til Tom G. Warrior.

E: Det er også verdt å nevne at trommebrekket på starten er modellert etter introbrekket til Mayhem “I Am Thy Labyrinth”. Hele A-siden på platen vår er faktisk løst basert på Wolf’s Lair Abyss, men det er vel ganske innlysende.

S: Ja, jeg kan bekrefte at Trist Pike i denne omgang hovedsakelig er inspirert av Mayhem-comebacket og “Be my baby”.

Guide til Europas Natteliv

E: Jeg vet ikke helt hva denne låten handler om, men jeg vet at vi mener det. Beastie Boys/God Gave Rock & Roll To You II-vokalarrangementet vi kokte opp her bidrar til at dette er en av de villeste og beste låtene våre hittil, og jeg er spesielt fan av hvor SINNSYKT aggressivt Svein leverer starten på andreverset.

S: Ja, her er det “Snø og granskog”-volum på både det ene og det andre. Jeg ler veldig av hvordan mestringen til Helge Taksdal får denne låta til å høres ut som et “Final fight”-type basketak som ramler ut av et skap når den kommer inn etter “Nakne damer”. Hvem er du i “Final fight”? Jeg kan anbefale f.eks Poison og Sodom, men det viktigste er jo å være fyren som får jule opp en personbil. Å synge denne låta live er litt som å skulle jule opp en personbil mens klokka tikker noe jævlig. Låta handler om hvordan det våkne liv påvirker drømmelivet og omvendt, og kombinasjonen av total forvirring og åpning for bokstavelig talt uendelige muligheter når skillet mellom de to bryter ned og alt går i ett, og fossen renner både oppover og nedover så å si. Lenge gikk denne låta under arbeidstittelen “Tittelkuttet på ‘Den problematiske drømmen’” men den nåværende tittelen er jo mye sterkere.

Ingen Savner Meg I Morgen

E: Den her er det mye “Levd Liv” i, ass. Trist Pike har alltid vært opptatt av dansebandmusikk og hvor mye usminket “emotional truth” både innen kjærlighet og tristesse det faktisk finnes der (se: låttitlene på Ole Ivars “Vol 2”), og dette er vel første gang vi prøver ordentlig å artikulere dette i vår egen musikk. På det siste refrenget imiterer jeg leveringen til Fenriz fra “Snø og Granskog”.

S: Jeg prøver ALLTID å imitere Fenriz på “Snø og Granskog”. Vi kjenner denne låta først og fremst gjennom Håkon Bankens koverversjon, men originalen ved svenske Max Fenders fra Hörnefors er ikke noen joke den heller, for å si det forsiktig. Jeg anbefaler alle å ta et Google street view-søk på Hörnefors og ta seg en kikk rundt der mens de lytter til Max Fenders. Det ser ut som et sted man drar til for å begrave liket. Musikken til Max Fenders “on the other hand”, er riktig “lush” og flott, så man kan forberede seg på en kontrast i totalinntrykket.

Danseband-narrativet har som Eirik så korrekt sier en stor posisjon i Trist Pike-tankelivet, men det er mye piss i den sjangeren også for å si det mildt. Mitt tips til nybegynnere er å titte i svenske produksjoner fra 70’s og opp til ca. 1983, og lytt først og fremst til de plater hvor alle låter synges på svensk, eller “suecas” som vi konsekvent sier i Trist Pike.

E: Andre eksempler på sterke locations i Sverige: Åmål, Hudiksvall, Karlstad.

S: Hvis du først er i Karlstad kan du like greit dra innom Kristinehamn i samme slengen. Jeg var der med Tommy Online for en ti års tid siden og bowlet, og i bowlinghallen spilte de kun karaokeversjoner av current hits.

Kvinnehud

E: Denne låten har vært sentral i Trist Pikes mindscape fra dag én, men det er først nå vi har hatt tilstrekkelig selvtillit og “know-how” til å få på plass en cover. Vi ble introdusert for denne låten av min mor, som husket den fra albumet Countryfest 5 som hun hadde på kassett under oppveksten sin i innerste Froland. Det er da altså en oversettelse av Tammy Wynettes “Womanhood”. Jeg tror originalen handler om en jente som har sex og angrer på det, mens den norske versjonen handler om en jente som ikke har sex og angrer på det. Ellers handler den også på en måte om noe universelt relaterbart, nemlig å ha nådd et veiskille der du er usikker på om moroa er over eller moroa har begynt for alvor. Vi måtte spille inn vokalen hjemme på rommet hver for oss grunnet corona-karantene, og jeg føler jeg fikk hjelp til å kanalisere en slags “feminine mystique” via at jeg nettopp hadde sett 3-4 sesonger av RuPaul’s Drag Race på rappen. Dragnavnet mitt er for øvrig “Michelle ReMembers”.

S: Her er det ikke så mye å tilføye til det Eirik sier, annet enn at Lillian Askeland-versjonen av “Womanhood” er helt uhørt sterk, og noe av det mest dramatiske som er laget av musikk i Norge.

E: Originalen til Tammy er alvor den også, for å si det SVÆRT mildt! Anbefaler Tammy Wynette på generell basis. Hun høres ut som hun holder på å begynne å grine 100% av tiden og hvis du leser litt om livshistorien hennes er det god grunn til det.

Livet er en Sykdom

E: Et sentralt moment i Trist Pike-lore er at jeg skrev denne låten mens jeg var innlagt for depresjon. Jeg husker jeg lukket laptopen som om det var porno på den da en pleier kom innom rommet mitt, i frykt for at en guitar pro-fil merket “Livet er en Sykdom” skulle få meg satt på “suicide watch”. Hah! Tekstmessig bærer denne låten sterkt preg av hvordan jeg tenkte på den tiden. Avansert liv og spesielt bevissthet er jo egentlig bare en evolusjonær tabbe, er det ikke? Er ikke personligheten bare en sum av traumer og defekter? Rent musikalsk var målsetningen å kombinere Swans og Judas Priest.

S: Nå som Eirik er i live og ved godt mot er det så klart åpning for å se tilbake på hans periode som innlagt på hjernesykehuset som utrolig funny og spekket med moro trivia. Vi fikk jo blant annet denne låta ut av det, hvor vi rimer “drepe meg selv” på “god helg”, men det morsomste jeg husker fra den tiden er hvor opphengt vi var i å utvikle innfløkt David Lee Roth-fanfic (og der har du en fyr det er vanskelig å finne på noe om) - det er forresten en konkret Dave Roth-referanse et annet sted på denne platen men det kan vi snakke om en annen gang - og at jeg laget en haug “get well soon”-kort til Eirik hvor den vanærede vokalisten David Coverdale ønsket ham en “speedy recovery”. HEI DER EIRIK, DET ER DAVID COVERDALE FRA WHITESNAKE HER - JA JEG VAR JO INNOM DEEP PURPLE EN STUND OGSÅ, DE HAR DU KANSKJE HØRT OM? DET HAR BLITT MEG FORTALT

AT DU ER FUCKA SPRØ I HUET!!! HÅPER DET ORDNER SEG OG AT DU SNART ER TILBAKE OG KAN BIDRA TIL ROCKEN!!! HOLD UT “LIKE A HOBO”!!! VI SES PÅ UTSIDEN, MVH DAVID COVERDALE;););););););)

Turist i Eget Liv

E: Allerede på opptaket fra den første konserten vår kunne vi høre at det her, dette er en hit. Det er den eneste låta vi har hatt siden dag én som fortsatt er fast innslag live og med på platen. Det er på mange måter den låten som oppsummerer mest konsist hvem og hva Trist Pike er. Stikkord: “Hard Wave”, “Euro Tough” og å gå i gata.

S: Ja, dette er “proletar boogie”, “fotgjengerens virkelighet”, både en slags selvbiografi og sannsynligvis det nærmeste Trist Pike kommer til å være direkte (om så underbevisst) inspirert av Internationale situationniste.

E: Vi ble litt kortfattet her fordi denne er den mest selvforklarende låta vår også.

Den Ekte Meg

E: Denne sendte jeg inn som bidrag til MGP, men den kom ikke med. Refrenget her er noe av det mest konsise noensinne skrevet, spør du meg. Den handler framfor alt om å tenke at å ha det jævlig er normaltilstanden og det som alltid egentlig ligger under, men den kan også tolkes i bredere forstand, om frykten for at folk skal se alt det idiotiske som beveger seg inne i hodet ditt, eller å late som du har veldig lyst på og kommer til å gi alt i lagerjobben du er på intervju for, for den saks skyld. “En Maskes Bekjennelser”, eller hva? Basslinja skrev jeg med én hånd på bassen mens jeg var på telefon, og jeg besluttet å ha samme riff som skjelett for hele låten ettersom jeg hadde hørt mye på “Bite It You Scum” av GG Allin, som også bare har ett riff. Her på albumversjonen låter jeg litt som Bonnie Tyler grunnet en kombinasjon av forkjølelse og slitasje etter lange studiosessions, og det kler låten enormt godt.

S: Da vi satt i “studio” og tok opp vokalen til denne låta syns jeg Eirik sang den altfor lite patetisk, så jeg måtte nudge ham flere ganger om å “grave litt dypere”, kan du si, eller å “tenke tapertanker” som vi sier her i Trist Pike. De versene som kom med i den ferdige miksen tror jeg ble tatt opp etter et besøk hos Jørgen Egeland på Hør Hør og en runde belgiske øl i “studio” og var merket “Eirik kompleks PTSD” i programmet.

Ekko fra Asfalten

E: Dette er kanskje favorittlåten min av Trist Pike, både å fremføre og høre på. I Trist Pike er vi som kjent veldig opptatt av Black Flag, og en ting vi er spesielt compelled av er hvordan Henry Rollins og Bill Stevenson måtte vie mye energi på gigs til å forberede seg på å fremføre “My War”, ettersom det er en låt som krever at man kaster hele seg selv inn i den så hardt at man nesten dør når den spilles. Sånn føler jeg det er med denne låta også. Jeg synger jo egentlig ikke så mye på den, så når vi spiller den live betyr det først og fremst å skrike med mest mulig troverdig Sutcliffe Jugend-stemme på bridgen og sprelle rundt på gulvet.

S: Rollins snakker med en slags ærefrykt overfor låta “My War” og om hvordan han og Stevenson lissom skulte bort på settlisten og hverandre i skrekk og spenning i løpet av konsertene på “My War”-turnéen. Jeg tenkte overhodet ikke på Black Flag da jeg laget denne låta derimot, den handler om “gate corners” og “street roundabouts”, infrastruktur og ytre tegn på indre defekter. Tittelen har jeg lånt fra Sidsel Mørck, som også skrev “kapitalismen skriker med metallisk stemme”, og det er jo kanskje det tøffeste og mest presise som noensinne er blitt skrevet? Vi har pleid å “twist the knife (slowly)” i livesammenheng ved å spille denne låta to-tre ganger i løpet av settet, tidvis to eller tre ganger på rad. Jeg husker vi hadde et slags “wow-moment” med denne låta på Internasjonalen en gang, første gangen vi hadde Helge Taksdal på lyd. Han skrudde masteren bokstavelig talt på full guffe, og vi sto og hang inn i monitorene og det feedet som et helvete fra mikkene men siden det var så høyt allerede ble feedbacken bare som et ekstra innspill i lydbildet. Den gangen sang jeg den låta høyere enn jeg noensinne hadde sunget noe som helst før, og etterpå tenkte jeg at fy faen, det der går faktisk an å gjøre utti offentligheten. Også drakk vi Blue Nun fra isbøtte, og det er jo også direkte subversivt.

TRIST PIKE SLAPP NYSS SITT DEBUTALBUM PÅ FYSISK FORMAT. DET ER FREMDELES FLERE EKSEMPLARER IGJEN