Vi startet Pelicat som et sideprosjekt. Det er noe avvæpnende med å ikke kalle det for et band i starten. Litt sånn «trekke lett på skuldrene å si at det er ikke så farlig om det stagnerer og fader ut». Opprinnelig skulle vi lage slacker-rock ala Mac Demarco, Conan Moccasin og andre vindskjeve artister. Det var liksom ingen som gjorde den greia helt i Oslo (kanskje ikke i Norge?), så vi så vel kanskje et tomrom. Idag er jo mange av de lydene og ideene fra den sjangeren ganske vanlig i mye norsk musikk, men det er nok ikke pga oss :)
På et eller annet tidspunkt gikk vi fra å være et prosjekt til et band. Jeg tror det først og fremst handler om at vi fortsatte å bruke mye tid på det til tross for uteblitt kommersiell suksess. Fordi vi liker å henge sammen og fordi vi etterhvert har fått ganske klare ideer om hva som funker og ikke i bandet. Ikke minst har vi lært veldig mye av hverandre om studio/produsentarbeid ved å styre og holde på. Så det var vel en eller annen gang rett før første skiva at jeg begynte å omtale Pelicat som «bandet.»
Jeg er usikker på hvilken plass vi har i Oslos indiescene. Det er nok lettere for andre enn oss å pinpointe, men likefullt en interessant øvelse. Vi har nok gjennom åra både har stått midt i en slags gren av indiescenen, samtidig som vi har bivånet den litt fra siden. Vi har for eksempel aldri hatt et felles stamsted, slik noen band har. Det er også altfor sjeldent vi er samlet alle sammen (utenom studio/gigs), og jeg tror vi aldri har gått på konsert i band.
Men hver og en er vi ganske påkobla tror jeg. Mattias spiller i så mange band at han kunne hatt sin egen dag på Øyas Bibliotekscene. Og Kase spiller jo med mitt personlige favoritt-Oslo-band Evig Ferie, i tillegg til masse produsering og annen spilling. Selv jobber jeg mye med up-and coming band i studio, mens Mads spiller trommer i Sweden. Det er stort aldersspenn på de vi omgås musikalsk, men alle har det samme målet; jakte det neste låta, finne den rette lyden, og skrive det beste refrenget. Jeg vil tro at disse omgivelsene påvirker soundet vårt, selv om vi i pressemeldinger sier vi kun er inspirert av George Harrison og sånne folk. Kanskje er vi egentlig like mye inspirert av Christian Spro.
En ting som har slått meg er at det egentlig ikke er så mange band som oss i Norge - noe som egentlig er litt rart da musikken er ganske så vanlig i mine ører. Ikke noe sjukt sound, pop-klassiske arrangementer, og ellers ikke så mye halloi annet enn selvsagt å prøve å lage det beste man kan. Jeg har aldri tenkt denne tanken før nå, men jeg tror at dersom man får kniven på strupen og må si hvilke to Oslo-band man er en blanding av så må det blir DeLillos og The Switch. Ingen dum kombo det, men såvidt jeg vet har ingen i bandet noe forhold utover det vanlige til noen av de to.
Albumet vi har laget nå har et veldig sterkt melodifokus, og de fleste låtene har startet med melodier og akkorder. Vi satte noen regler for oss selv mens vi jobbet med albumet, blant annet at vi skulle bruke kassegitar som bærende element så mye som mulig. Det overordnede tekstlige temaet er nostalgi og barndomsminner. Nå ble det jo bare delvis sånn, som det ofte blir, men det var veldig nyttig for oss å ha noen pointere, og jeg tror nok det har bidratt til en helhet.
Vi har gjort stort sett alt selv - på denne skiva er det stort sett kun stryk, et par mikser, mastering og coverart som er satt bort. Det føler til et veldig eierskap, og det har gjort det ekstra stas med responsen på albumet så langt.
