Ja, tiden går! Vi husker fremdeles øyeblikket når Youth Pictures of Florence Henderson egenhending leverte sine første skiver på Tiger for nøyaktig ti år siden. Skiva var ble ut på bandets egen label How is Annie og hardcorebandet Desperados Dead Letter Records. Vi hadde blitt varslet om at dette var store greier. Om innpakningen (signert Kjersti Solbakken) var sitt første i sitt slag i Norge vet vi ikke, men det føltes slik: Wow! CD i kartongcover - ikke sånn jewelcase drit! Ubestrøket papir - ikke sånn glossy greier! Ah, booklet med håndsydd rygg! De nostalgiske bildene, skrivemaskinfonten og cutup tapetmønster fanget perfekt musikken. Litt knirkete Mum elektronikk, deretter vindpust av i inderlig emo som etterhvert reiser seg med grandiose post-rock vingeslag.

Nasum var av gruppene som revitaliserte grindcore-sjangeren etter at Napalm Death, Repulsion, Brutal Truth og de andre pionerene, gjorde grunnarbeidet i tiåret før.

Allerede i «Year of the Monkey» skrus både den kalde og den varme krana på; myk synth i en slags godartet brytekamp med hakkete støybokser. Det høres merkelig ut, og det er det. Visk ut alle forutinntatte forestillinger, for i fotsporene til introen følger baroque pop, radiosignaler, DJ­scratching, midi­musikk og hvem vet hva. Bak de uniforme låttitlene på «Enjoy Your Rabbit» hviler ingen struktur, men det er en eller annen heksekunstig Sufjan­berøring som ror det hele trygt i land, og som bærer fram det kinesiske dyrtegnkonseptet.

Saksofonist / klarinettist Frode Gjerstad har holdt det ekte sida søttitallet og sto i front, og iblant nærmest aleine, i kampen for å bygge opp ei scene for improvisert jazz i Norge. First Detail er en litt spesiell klassiker, da den faktisk ikke er gitt ut før for noen små uker sida. Disse opptaka er fra før de første ordinære Detail-utgivelsene, og har ligget på modning hjemme hos Gjerstad fram til nå.

På 60-tallet brøyt en sjølbevisst ungdomsgenerasjon med de fleste konvensjoner, ikke minst musikalsk. Fra før hadde frijazzen improvisert seg ut av den borgerlige tvangstrøya skalaer og harmonier representerte, men det var ikke frigjort nok for canadiske Nihilst Spasm Band. De ville løsrive seg fra ideen om at en musiker i det hele tatt måtte "kunne" spille, og lagde sågar også egne instumenter til å anti-spille på.

I og med at salige Skarnspage vanvittige sjøltitulerte album nå er tilgjengelig digitalt tillater vi oss en ny feiring av denne fantastiske electro-punk whattafuck-utigvelelsen fra 2002. "Det beste i musikk til nå!" utbasunerte Tiger bombastisk under platas tiårsjubileum og det er med fryd vi registrerer at det utropstegnet står seg den dag i dag.

Det kan ikke ha vært spesielt kjipt å henge rundt Lloyd "King Jammy" James og kompisen King Tubby når de bygde sitt første sound system i Kingston i 1962. Sida har Jammy vært en av de viktigste produsentene på den vanvittig sprudlende Jamaicanske musikkscena.

Public Enemy's Fear of a Black Planet er motstrømsskiva som har alt: Karikert fremmaning av massive fiendebilder og tilhørende rituell avliving. Hiphop fremstår som den ultimate verktøyet for revolusjon, med Chuck D som illsint og rettskaffen predikant i front, Flavor Flav som klovn og festens midtpunkt og sist men ikke minst: Hank Shocklee sin Bombsquad som med de enkle midlene som fantes i 1990 fyrer løs et inferno av sylskarpe samples: BASS FOR YO' FACE!

Det er fortsatt mange som ikke har skjønt at punkrock og reggae representerer samma kamp. De kan sette seg i skammekroken og høre på Specials, helt til de er hypnotisert til å finne ut hvem spiller trombonepartiet på "A Message To You Rudy", for så å ta fatt på diskografien til Rico Rodriguez, The Man from Warieka himself.

Punkens sjanglende inntog i England på slutten av søttitallet kom også til å innebære en ny giv for skinhead-kulten. Et band som sto steilt imot nynazistenes forsøk på å tilsmusse denne kulturen med rasisme, og også mot kommunisters framstøt for å underordne denne partienes agenda i "den store kampen", var 4 Skins. Med "Hoxton" Tom McCourt i spissen holdt bandet fra sin base i London indre øst fast i eviggyldne verdier som fotball, pub-fylla, gateslagsmål og bråk med politiet, men problematiserte også politisk hykleri, dyrtid og dårlig stell for arbeiderklassen i England