”The Las Vegas Story” etterfølger ”Miami”-plata, og symbolikken i det er slående. Vi skriver 1984, og i stil med både årstallet og syndebyen sjøl, tar The Gun Club her en mørkere vending.

Punkrocken ressonerte ikke bare i drabant- og storbyene, men fant via et snirklete nettverk av mistilpassa ungdom veien inn i de mest bortgjømte fjordarmene i nord. Deriblant Kongsvik utafor Harstad, der to brødre og en tredje kamerat satt og forbanna staten og kapitalen og regjæringa sørpå over engelske singleplater. Storebror dro til USA og blei eksponert for det raskere og kanskje vel så relevante hardcore-soundet, og når han var vel hjemme igjen blei Barn Av Regnbuen født.

Today Is The Day så sin første grålysning i Nashville på starten av nittitallet, men låter som det country & western IKKE er. De blei raskt lagt merke til av ingen ringere enn cred- og kvalitetsselskapet Amphetamine Reptile - som på den tida hadde størrelser som Melvins, Helmet og Killdozer i stutteriet sitt. Siden har gruppa mørbanka verden med et desperat, sint og krast politisk budskap servert med generøse mål mathrock, screamo, klassisk hc og grindcore pluss skrape knivsodder av alt mulig annet.

Standupkomikeren Bill Hicks fra Texas ble en gang spurt «whatcha readin' for?» mens han satt på kafé og... vel, leste. Det samme spørsmålet kan man se for seg at El Paso­gjengen i At the Drive­-In fikk slengt i fleisen av mang en macho redneck da de slapp debutplata, med den meget lite folkelige tittelen «Acrobatic Tenement».

Det har blitt sagt om Mush fra 1991 at det er den siste virkelig viktige punkskiva som har kommet.

Det er noen plater som bare blir med deg videre fra første lytt, gjennom all slags aldre og livssituasjoner. Det nærmer seg ti år siden jeg vandret rundt som prepubertal oppvigler i en kristelig og kulturkorrekt sørlandsby, og begynte den første eksperimenteringen med denne sagnomsuste heavyrocken. Maiden, Sabbath, alle de der halvveis onde ulydene.

Så dukket Possessed opp litt sånn vilkårlig et eller annet sted på stien. Og klamret seg fast med jernhånd.

Awesome Tapes From Africas gjenutgivelse av Hailu Mergias plater Tche Belew og Hailu Mergia & His Classical Instrument: Shemonmuanaye er en skikkelig gladsak for oss som er over gjennomsnittet interessert i etiopisk musikk fra 70-tallet. Hailu Mergia er en av pionerene i det vi for fint kaller ‘Ethio-Jazz’, en ganske unik musikksjanger, som kombinerer tradisjonell etiopisk musikk med afro-funk, soul, latinske rytmer og ikke minst sensuell og groovy jazz. Mergia har turnért Europa og USA det siste året og spilte nylig en mildt sagt dritfet konsert på Ingensteds, sammen med Tony Buck og Mike Majkowski.

Det er en utfordring å skulle snakke om El Topo-soundtracket uten å nevne filmen. "Acid western" er et begrep som blei lansert for noen år sida, for de som blir nysgjerrige på hvordan cowboyene ville oppført seg om du og/eller de skulle gumle i seg de peyote-kaktusene de rir forbi. Den skal visstnok være en filmene som har utløst flest mumlende "Waaaooooow" i historia, og finnes på en medieplattform nær deg.

Uniform Choice var av de første banda som hang rundt idet amerikansk hardcore for alvor blei etablert som en særegen disiplin på første halvdel av 80-tallet. Scena i Orange County, hvor bandet trådte sine barne-converse, fortonte seg nok litt for ofte som en mashup av Warriors og American Pie-filmene, iallfall sammenlikna med de europeiske anarkist-vegan-kollektivene. Som en konsekvens av dette inntok UC et fast straight edge-standpunkt, noe som gjenspeiles både i tekstene og den forrykende energiske musikken.

Bandet holdt koken en liten tiårsperiode og gav ut noen udiskutable perler før Screaming For Change, men dette er altså rosinen i soyapølsa: kjapp, stilrein og sinna hardcore, fra ei tid hvor kunstens regler blei skapt. Viktigst av alt høres det jæskla fresht ut den dag i dag.