Norges nye hardcore yndlinger fra nord er ute med vinyl debuten sin Finnmark!

Sjeldent har tittelen 'Ukas klassiker' vært så treffsikker som nå. Converge - You fail me er ute i ny sonisk drakt, a.k.a. remixet av ingen ringere enn deres egne Kurt Ballou.

Det var med en blanding av vantro og hvinende gledeshyl vi sugde i oss de skamløse Van Halen-licksa på "1985", som blei sluppet ¨på nyåret som første smakebit fra et etterlengta tredjealbum. Så endelig, tre år etter "Meir", er siddisene med "Nattesferd" på ny klare til å banke inn i folk at de er et av planetens råeste band.

Det kom noe avsindig fet musikk opp fra kjelleren på Blitzhuset på slutten av 80-tallet. Et lite knippe band skulle i noen hektiske år definere en særegen sjanger skandinavisk hardcore, gjennom intens turnevirksomhet, skiver som fortsatt står som megalitter i punkhistoria og låter som har vist seg å tåle tidas tann bedre enn det aller meste av annen norsk rock.

Banda var Stengte Dører, So Much Hate og Life, But How To Live It?.

For Pete´s Sake har vært en snakkis i et par år allerede, før det viste seg å være hold i ryktene ved noen spinnville konserter i løpet av fjoråret. Nå er skiva her, gitt ut på Maryland-selskapet React!, som de siste åra har stått bak utgivelser med knallband som Give og Mindset.

Riktigok var sluppet et par frampeik de foregående årene i form av et par singler m.m., men da albumet The Sun Is Not Yellow, It´s Chicken kom i fjor blei folk på opptil flere halvkuler djupt imponert. Et band bestående av kun en gitarist og en trommis kom med ett ramlende og ravende ut av UFFA-huset og leverte heftig noiserock som var aggressiv, kjapp og bråkete, men med en serie twists som gjør Barren Womb til noe helt særeget.

Punkrocken ressonerte ikke bare i drabant- og storbyene, men fant via et snirklete nettverk av mistilpassa ungdom veien inn i de mest bortgjømte fjordarmene i nord. Deriblant Kongsvik utafor Harstad, der to brødre og en tredje kamerat satt og forbanna staten og kapitalen og regjæringa sørpå over engelske singleplater. Storebror dro til USA og blei eksponert for det raskere og kanskje vel så relevante hardcore-soundet, og når han var vel hjemme igjen blei Barn Av Regnbuen født.

Hva er greia med at det kommer så uforholdsmessig mange kule band fra Umeå, langt oppi Bottniska Viken og mindre enn Stavanger? Mange blei sittende å måpe etter å ha hørt Cult of Luna- vokkis/gitarist Johannes Persson sitt sideprosjekt Riwen som blei lansert med sjøltitulert titommer i fjor. Der månekulten i ei årrekke har levert seig, sludgy og episk post-metal hopper Riwen fram og slår deg i fjeset i en hurtig slagrekke, med crust/ hardcore som kan minne om en slags kjellervariant av Integrity.

Uniform Choice var av de første banda som hang rundt idet amerikansk hardcore for alvor blei etablert som en særegen disiplin på første halvdel av 80-tallet. Scena i Orange County, hvor bandet trådte sine barne-converse, fortonte seg nok litt for ofte som en mashup av Warriors og American Pie-filmene, iallfall sammenlikna med de europeiske anarkist-vegan-kollektivene. Som en konsekvens av dette inntok UC et fast straight edge-standpunkt, noe som gjenspeiles både i tekstene og den forrykende energiske musikken.

Bandet holdt koken en liten tiårsperiode og gav ut noen udiskutable perler før Screaming For Change, men dette er altså rosinen i soyapølsa: kjapp, stilrein og sinna hardcore, fra ei tid hvor kunstens regler blei skapt. Viktigst av alt høres det jæskla fresht ut den dag i dag.

På Tiger foregår en evig, intens, men for all del, underholdende kjekling om hva som er bra / ræva punk og ikke minst om hvorvidt dette eller hint fortjener å kalles punk i det hele tatt.