Labelen Hubro Music er i et hissig groove for tida. Det diskes opp med gjennomarbeida og flotte plater i ei takt som gjør at vi knapt har klart å fordøye den ene før den neste utsøkte retten serveres. En av flere som fortjener hederlig omtale, og vel så det, er Ivar Grydelands siste, som er ute i hyllene denne fredagen.

Standupkomikeren Bill Hicks fra Texas ble en gang spurt «whatcha readin' for?» mens han satt på kafé og... vel, leste. Det samme spørsmålet kan man se for seg at El Paso­gjengen i At the Drive­-In fikk slengt i fleisen av mang en macho redneck da de slapp debutplata, med den meget lite folkelige tittelen «Acrobatic Tenement».

Med tidligere utgivelser har Deafheaven introdusert den sjeldent presise sjangerbetegnelsen blackgaze for et breidere publikum: altså en hybrid av black metal og shoegaze, der mye av bm-stafasjen (som vi i de fleste sammenhenger er svært glade i, for all del) er tona ned til fordel for iblant dronete, iblant indierocka og ofte rolige partier.

Det har blitt sagt om Mush fra 1991 at det er den siste virkelig viktige punkskiva som har kommet.

Dråpe svinsa seg elegant inn på den norske scena med Urørt-gull i 2010 og sjøltitulert EP året etter. De etablerte seg for alvor med en rekke festivaljobber og fullengderen Canicular Days i 2013, utgitt på Riot Factory - et selskap som på få år har løfta fram et knippe meget sterke navn.

Vår egen huslabel Fysisk Format smeller til med 70% avslag på alle pre-2015 titler!

Det er noen plater som bare blir med deg videre fra første lytt, gjennom all slags aldre og livssituasjoner. Det nærmer seg ti år siden jeg vandret rundt som prepubertal oppvigler i en kristelig og kulturkorrekt sørlandsby, og begynte den første eksperimenteringen med denne sagnomsuste heavyrocken. Maiden, Sabbath, alle de der halvveis onde ulydene.

Så dukket Possessed opp litt sånn vilkårlig et eller annet sted på stien. Og klamret seg fast med jernhånd.

Fet og kortreist grindcore har lenge vært mangelvare i Oslo by. Beaten To Death representerer i så måte et (u)hederlig unntak. Bandet har et par fullengdere under vesten allerede, og i en sjanger der rølpefaktoren iblant er vel høy og graden av sjølkritikk er ditto lav, ruver Beaten To Death med greier som er både stilreine, velspilte og sinnsjukt fengende. Ikke sånn å forstå at dette er no flinkis-pretensiøst-kunstræl, her er tonnevis med aggresjon, tempo og fuck you (det er svært begrensa hvor streit det kan bli når låter heter f.eks.Papyrus Containing The Spell To Summon The Breath Of Life Enshrined In The Collected Scrolls Of Sheryl Crow og Knulleviser for barn).

Satan is back! Etter lange uker og måneder med venting og shipping-tekniske viderverdigheter er endelig Deathhammers Evil Power å finne i Tigers reoler, hvorfra den også lekende lett sklei inn på den høythengende "Ukas album"- hylla.