Folk som har fulgt litt med på den friskt pulserende norske frijazzscena vil ha bitt seg fast i navnet Kristoffer Alberts. Saksofonisten har utmerka seg gjennom band som SAKA og Cortex, og nå fronter glunten jaggu sitt eget plateselskap au. På katalognummeret KBA001LP stiller Alberts sjøl i samspill med Noregs ukrona bråkekonge, Lasse Marhaug - og sammen opererer de prosjektet med det noe kryptiske navnet "Organistskolen".

Ok, så hadde vi et artig kvart århundre der, folkens, med uforpliktende nihilisme, ironi, Lille Lørdag og Scissor Sisters. Nå er det slutt. Russerne er skumle igjen, miljøbomba tikker, høyrekrefter på frammarsj, økonomisk krisetid.. I det minste kan vi glede oss over at post-punken ressonerer heftig på ny.

Fuzzgitarer, tremolo-picking og djevelens intervall - check!

Doble basstrommer - check!

Snerrete vokal med referanser til et førkristne krigersamfunn og elendighet generelt- check!

Ubeskjeden, men presis bruk av Bathory-aktig synth - check!

Today Is The Day så sin første grålysning i Nashville på starten av nittitallet, men låter som det country & western IKKE er. De blei raskt lagt merke til av ingen ringere enn cred- og kvalitetsselskapet Amphetamine Reptile - som på den tida hadde størrelser som Melvins, Helmet og Killdozer i stutteriet sitt. Siden har gruppa mørbanka verden med et desperat, sint og krast politisk budskap servert med generøse mål mathrock, screamo, klassisk hc og grindcore pluss skrape knivsodder av alt mulig annet.

Vi på Tiger vil ta Bransjevelter-samleskivene våre til et nytt nivå!

Selv om vi er stolte over samleplatene vi har gitt ut med ujevne mellomrom, så føler vi at det har mangla noe. En presentasjon av noe slag. Skrevne ord for å sette musikken i kontekst.

Labelen Hubro Music er i et hissig groove for tida. Det diskes opp med gjennomarbeida og flotte plater i ei takt som gjør at vi knapt har klart å fordøye den ene før den neste utsøkte retten serveres. En av flere som fortjener hederlig omtale, og vel så det, er Ivar Grydelands siste, som er ute i hyllene denne fredagen.

Standupkomikeren Bill Hicks fra Texas ble en gang spurt «whatcha readin' for?» mens han satt på kafé og... vel, leste. Det samme spørsmålet kan man se for seg at El Paso­gjengen i At the Drive­-In fikk slengt i fleisen av mang en macho redneck da de slapp debutplata, med den meget lite folkelige tittelen «Acrobatic Tenement».

Med tidligere utgivelser har Deafheaven introdusert den sjeldent presise sjangerbetegnelsen blackgaze for et breidere publikum: altså en hybrid av black metal og shoegaze, der mye av bm-stafasjen (som vi i de fleste sammenhenger er svært glade i, for all del) er tona ned til fordel for iblant dronete, iblant indierocka og ofte rolige partier.

Det har blitt sagt om Mush fra 1991 at det er den siste virkelig viktige punkskiva som har kommet.