Det kom noe avsindig fet musikk opp fra kjelleren på Blitzhuset på slutten av 80-tallet. Et lite knippe band skulle i noen hektiske år definere en særegen sjanger skandinavisk hardcore, gjennom intens turnevirksomhet, skiver som fortsatt står som megalitter i punkhistoria og låter som har vist seg å tåle tidas tann bedre enn det aller meste av annen norsk rock.

Banda var Stengte Dører, So Much Hate og Life, But How To Live It?.

Det blir fort høytidsstemning på Tiger når Årabrot slipper skive, og i særdeleshet nå som det har gått tre år sida sist fullengder. Skiva er bygd opp av låter som kom til under bandets hovedmann, Kjetil Nærnes´ dramatiske, og nær på - men heldigvis ikke - fatale sjukeleie for et par år sida.

En kan snu og vende på ham alle veier, Paal Nilssen-Love har ikke noen latside å ligge på. For noen par uker sida blei de ti beste utgivelsene hans i 2015 (!) kåra av Deichmanske sin utmerka musikkblogg, og blant dem var "News From The Junk Yard", som blei gitt ut helt på tampen av fjoråret og som nylig fant veien inn i sjappa vår også.

Vi har få, om noen, skrupler med å sole oss i glansen av at Bransjevelter #9 er sluppet, nå med et sjeldent utsøkt bilag i form av rykende ferskt musikkmagasin. Utgivelsen føyer seg også inn i en stolt tradisjon som den niende i rekka av dokumentasjon av det ypperste av hva som rører seg i den norske undergrunnen. I det henseende er vi såpass freidige - for ikke å si ærlige med oss sjøl - at Bransjevelter #9 er ukas album her på bruket.

King Tubby er en av de aller største navna innafor den helt eksepsjonelle jamaicanske musikkhistoria.

Geir Magne Staurland og Eilif Guldvog Hartvedt vendte nylig snuten hjemover til Norge etter en ørkenvandring i det okkuperte Vest-Sahara. Men det er ikke første gang duoen menger seg med undertrykte folkeslag. Sammen har de snust på Sápmi, hvor larmen av opprør kommer nedover med nordavinden og minner oss nordmenn på en bitter fortid – og ikke minst nåtid.

Det har blitt skrevet mye om 1976 som et musikalsk år null, representert ved pønkens anmarsj inn i offentlighetens bevissthet. Men mens det fortsatt skrives flittig og iherdig om Sex Pistols og Clash, er det et ofte forbigått kjennetegn ved pønken som kanskje er det aller viktigste å ha i minne: det var plass til kvinnene i pønken. Og det var ikke en plass som kvinnene fikk – som marionetter og merkevarer, eller "slutfaces" om du vil – men en plass kvinnene tok, som aktive, selvstendige og banebrytende kunstnere. Kvinner som Patti Smith, Siouxsie Sioux, Poison Ivy – og Eve Libertine, vokalist i anarkopønk-originatorene Crass.

I ukene før og etter årsskiftet blei det ene rocke-dødsfallet avløst av det andre, og et som kom i skyggen av brumlebassisten fra Stoke-On-Trent (RIP Lemmy!) var det til The Specials´ eminente trommis John Bradbury, som vandra til de evige ganja-åkre 28 desember. I den anledning er det betimelig å løfte fram det engelske ska-bandet han var en sentral del av like til det siste.

For Pete´s Sake har vært en snakkis i et par år allerede, før det viste seg å være hold i ryktene ved noen spinnville konserter i løpet av fjoråret. Nå er skiva her, gitt ut på Maryland-selskapet React!, som de siste åra har stått bak utgivelser med knallband som Give og Mindset.