1.  Kent - Förlåtelsen

“Första gången jag såg dig
Ögonblick då allt vänder
I minnet en målning
Som aldrig förändras
Vad som än händer

Minns hur vi pratade
Ögonblicken som dödade mig
Och allt det jag saknat
Blev plötsligt en fördel
Jag hade en fördel

(…)

Så finns det någon mening i att säga förlåt
Finns det någon väg som leder oss hem
Finns det ens ett hem där vägen tar slut
Kan du förlåta?
Jag kan förlåta
Jag har bara alla mina jävla ord
Alla de där stora tomma orden
Finns det någon mening i att vänta på
Förlåtelsen?”

Hele albumet “Då som nu för alltid” av Kent ble spilt en del på repeat når jeg var på bunnen av sorgen, etter sjokket i starten. Når noen dør til selvmord sitter man gjerne igjen med veldig mange spørsmål, og selv satt jeg igjen med et behov for å si unnskyld - men også for å få et unnskyld. Det tror jeg forsåvidt mange etterlatte kan kjenne på, uansett hvilket type dødsfall det er snakk om. Låta og teksten i “Förlåtelsen” hjalp meg til å gi slipp på at det ikke var noe poeng i unnskyldninger. De døde er døde, og det er kun de som lever som kan velge å si unnskyld- og å tilgi. Lydbildet i låta er kanskje ikke det mest inspirerende, men jeg forbinder fremdeles Kent med det litt mer skitne lydbildet fra de første utgivelsene, som igjen kanskje kan høres på 2018 og EHD. Joakim Berg, vokalisten og forfatteren av tekstene i Kent, er fantastisk dyktig. Han har skrevet utallige låter jeg kjenner meg igjen i, spesielt når det gjelder forholdet til døden og dødsfall.

2. Sharon van Etten - Everytime the sun comes up

“People say I’m a one-hit wonder
But what happens when I have two?
I washed your dishes

but I shit in your bathroom

Everytime the sun comes up I’m in trouble
Even when the sun comes up I’m in trouble”

Noen ganger behøver man låter som bare er deilige å høre på, hvor du får med deg en kvartdel av teksten men har den ene linja som du får med deg hver gang. Denne låta ble spesielt viktig på grunn av teksten i refrenget, og på grunn av den digge introen med trommemaskin. Da vi gikk i studio for å spille inn skiva hadde vi ikke noen trommemaskiner lett tilgjengelig unntatt sånn 5 varianter på en Omnichord-elharpe. Der fant vi en vi synes passet kjempegodt til låta “EHD”. Etter vi hadde spilt den innså jeg at den ligna veldig på trommemaskinen i Everytime the sun comes up, og tror du faen ikke det var den samme.

3. Laurie Anderson - The Lake (vocal version)

“I walk accompanied by ghosts
I walk accompanied by ghosts

My father with his diamond eyes
His voice life size
He says follow me, follow me
And I come sliding where I've been hiding
Out of the heart of a child

(…)

If only I had the time. To tell you how I climbed
Out of the darkness. Out of my mind
And I come sliding where I've been hiding
Out of the heart of a child”

Laurie Anderson har vært spesielt viktig for den multimediale delen av prosjektet. I en eller annen “advice for the young”-film sa hun noe så befriende som “Call yourself a multi-media artist and no one will question what you’re doing”. Jeg oppdaget henne på TIFF (Tromsø Internasjonale filmfestival) i 2017 da jeg så filmen hennes “Heart of a Dog”. I filmen kombinerte hun alle slags filmformater; iPhone-opptak, animasjoner, stillbilder og så videre, med hennes egne tekster, ofte i litt sånn spoken word-stil og musikk. Filmen hennes handler om både Lauries mor og hund sine dødsfall. Hun blander quirky humor (som når den blinde hunden hennes spiller el-piano) med eksistensielt alvor (som når hun hadde vansker med å møte moren på dødsleiet fordi hun ikke visste hva hun skulle si). Såvidt jeg vet lagde hun hele greia alene, og det inspirerte meg veldig mye. Da jeg så den studerte jeg kunst- og film i Lofoten. Ett år senere, våren 2018, lagde jeg en selv en multimedial kortfilm som bacheloroppgave. Utforskningen jeg gjorde med denne filmen la grunnlaget for “Et fucka år”, altså forestillingen og boka, og påvirket også albumet “2018” som er musikken og låttekstene fra forestillingen og boken. Da jeg fullførte var jeg kommet til et punkt hvor jeg bare var besatt av komme meg videre i livet. Bestå eksamen. Flytte vekk.

4. Bon Iver - 8 (circle)

“I'm standing in your street now
And I carry his guitar
And I can't recall it lightly at all
But I know I'm going in

Too much for me to pick up
Not sure what forgiveness is
We've galvanized the squall of it all
I can leave behind the harbor”

Bon Iver har vært et viktig forbilde for meg helt siden han slapp førsteskiva si, For Emma, forever ago (2008) som er en ganske lo-fi produksjon med kassegitar og vokal. Siden da har han funnet et nytt lydbilde for hver skive, i en mer elektronisk retning, og på ett eller annet vis har jeg blitt glad i alt sammen slik jeg har lært meg å like andre ting jeg elsker (øl, oliven, sushi, Waits…) Tekstene hans er også ganske kryptiske, poetiske og litt sånn scatterbrain/stream-of-consciousness. Med andre ord helt motsatt av hvordan jeg skriver selv. Jeg er nok kanskje for tydelig ofte. Det er vel hver sin smak og sak.

I låta “Lykkeamulett” synger jeg “e håpa nån tar vare på gitaren din, om den finnes meir”. Denne linja er direkte inspirert av bildet som hjemsøker meg hver gang jeg hører 8 (circle) av Bon Iver, i de første linjene ovenfor. “I’m standing in your street now, and I carry his guitar”. Hele dette albumet, 22, a million, ble veldig viktig for meg. Den 30. oktober i 2018 (som er dagen før bursdagen min, som jeg jo synger om i låta 2018), så var jeg og Markus, trommisen i bandet, på konserten til Bon Iver i Oslo spektrum. Jeg tror jeg grein halve konserten. Da hadde det snart gått ett år. (Senere skulle det vise seg at min nåværende kjæreste var på samme konsert, bare noen meter unna, lenge før bli ble kjent med hverandre. Man vet aldri hva som kommer!)

5. Håkan Hellström - Det tog så lång tid att bli ung

“När du misslyckats med alla andra kom du till mig
Jag kommer inte ta din hand men jag minns
Allt det jävliga och allt det vackra
Vi lärde känna tillsammans

Dina tårar på mina byxor å
På mitt samvete blå
I kärlek, men vi visste inte då
Det tar en del år, en del sår, att bli ung

Ibland ser jag oss i en cymbalsplash
Eller i ljudet av en bilkrasch
Och hur jag dramapatetisk vid en stolpe
Försöker säga nåt alldeles för stort
Vi kommer aldrig va nya igen
Men aldrig bli gamla heller
Eva, upp går solen så säker på sig själv
Så säker på sig själv”

På slutten av 2018 hadde jeg tiårsjubileum på Spotify, og det viste seg at Håkan Hellström var min nest mest hørte artist de siste ti årene, noe som ga mening - uten at jeg hadde fått det med meg. For Håkan har fulgt meg hele veien, nesten ubevisst, og tekstene hans har alltid satt spor i meg. Jeg stjal linja hans “Det tog så lång tid att bli ung”, og bruker den i låta “EHD”: “dæ tok så lang tid å bi ung, e sku ha dansa meir mæ de. Men e hata de førde du aldri elska me.” Det handler vel om hvordan jeg alltid var så alvorlig, i et forsøk på å være ansvarlig og flink, og heller endte opp med å støte vekk både folk og livsgnist. Moral? Dans.

6.  Tom Waits - Anywhere I lay my head

“Well I see that the world is upside down
Seems that my pockets were filled up with gold
And now the clouds have covered everything over
And the wind is blowing cold

I don't need anybody
Because I learned, I learned to be alone
I said anywhere, anywhere
Anywhere I lay my head, boys
I gotta call my home”

Den artisten som inspirerer meg mest av alle, uten at det høres noe særlig i lydbildet, er nok Tom Waits. En av de absolutt dyktigste lyrikerne vi har her i verden (som ble den mest spilte artisten på tiårsjubileumet mitt på Spotify). Av alle låtene jeg kunne dratt frem her har jeg valgt “Anywhere I lay my head” fordi den nesten refereres direkte til, helt bevisst, i outroen på skiva. Da jeg og eks-kjæresten min møttes var det i stor grad i forkjærligheten for Waits vi bonda over Det som gjør denne låten så spesiell rent kunstnerisk er måten den salmeaktige sangen (som også har inspirert låta “100 år”) ganske brått går over i en New Orleans/dixie-aktig outro sånn midtveis i låta. Jeg stjal trikset. Dette på grunn av assosiasjonen jeg får til det å feire livet musikalsk mens man bærer kista ut i en begravelse. Outroen på albumet ble en intern hilsen fra meg. En hilsen som jeg er stålsikker på at han ville likt, og kanskje til og med ledd litt av i overraskelse. Til sist også et endelig adjø.

Bilde øverst i sak: Lars Martin Hunstad