Eugeniusz Rudnik – Studio Eksperymentalne Polskiego Radia / Polish Radio Experimental Studio
Jeg var så heldig at jeg fikk arbeide med den polske pioneren Rudnik (1932-2016) på invitasjon fra Warzsawa de siste årene før han gikk bort. Det beste med musikken er at den er så tøylesløs. Han leker med alt fra feltopptak av underholdningsfjernsyn til politikk, unger som roper og analoge signaler og setter det inn i komponerte, uforutsigbare forløp, mer eller mindre ledsaget av støy og elektronisk bearbeiding. Tilfeldig virker derimot ikke Rudniks komponering. Han viser en dristig timing, og musikken gir en følelse av en egen iboende logikk, ting som vender tilbake, ting som blir fordreid, det er et intrikat spill mellom elementer som oppdages gjennom gjentatte lyttinger.

Pauline Oliveros – Four Meditations / Sound Geometries
Verk i Open Form-tradisjonen, et like åpent begrep som selve verkene, hvor den amerikanske komponisten og filosofen Pauline Oliveros (1932-2016) var en ledende skikkelse, fungerer på ett nivå slik som annen partiturmusikk: Musikerne bidrar til en allerede eksisterende idé eller et planlagt konsept. Alt kan være et partitur: gjenstander, en setning, et bilde. Vi har spilt et verk bestående av fire steiner med SPUNK. Oliveros’ verk bestod gjerne av småinstrukser, ikke ulikt de av Yoko Ono. For Oliveros handlet det om å skape situasjoner for seg og for andre musikere som trekker oss ut av komfortsonen. Det kom som et resultat av at hun på 50-tallet ble lei av sine egne klisjeer i improvisert musikk. Hun grunnla Deep Listening Institute, der målet er en dypere form for lytting, ikke forsere et musikalsk forløp.

Ikue Mori – One Hundred Aspects Of The Moon
Tidligere trommis i DNA, japanske Ikue Mori (bor i New York), gikk fra trommesettet til trommemaskiner og så videre til laptop hvor hun blander en helt unik lydpalett, definitivt perkussivt, selv om lydene nå er elektroniske, og finstilt til fingerspissene slik at hun er i stand til å faktisk spille med laptop som instrument på en måte få andre kan matche. Hennes lytting er nøkkelen her, og måten hun kombinerer det nysgjerrige og utforskende, med sanselighet og skjørt, selv i det mest kompromissløse. Hun er ikke utdannet i musikk, og hun relaterer like mye til visuell kunst som til lyd, og hun lager også merkelige folklore-aktige visuelle uttrykk som hun utforsker live i sine solo-sett.

Luc Ferrari – Presque Rien No.1 / Société II
En tidlig morgen på en fransk strand. Lyden av folk, båter, høner, barn, noen som hamrer med verktøy. Gresshopper har våknet også. Alt er med. En dokumentarfilm uten bilder. Nesten vanvittig å tenke på at dette ble utgitt på vinyl på Deutsche Grammophon i 1970! Ferrari laget da også filmer, og at han også skrev for tradisjonelle instrumenter er det andre verket et bevis på.

Kjell Samkopf - Burragorangian Stones
Norge har hatt sin John Cage i Kjell Samkopf i over 20 år. Sentralt i verket er en komposisjon spilt inn med steiner av en gruppe kunstnere som deltok på en camp på et sted som heter Burragorang i Australia. Originalpartituret til stykket finnes kopiert i omslaget. Remser av tall utledet av ordet Burragorang ledsages av instruksjoner om når det skal spilles eller snakkes (man skal telle på sitt eget morsmål). Varheten for stillheten og landskapets detaljer er intens. Den menneskelige tilstedeværelsen i det naturlige lydlandskapet likeså. Stemmene låter messende og litt mystiske, nesten litt skumle, og steinene trekker tankene tilbake til steinalderen og til myten om at musikk oppsto på nettopp denne måten.

Pressefoto øverst i sak: Martin Hagfors