Musikerne i Moe har de siste åra bevega seg fra sitt utgangspunkt i jazz og frimpro mot støyrock, sludgy metal og - som det finnes glitrende eksepmpler på på denne skiva - rett i fleisen fuckings hardcore - jvf. sistelåta på a-sida; Paris. Likefullt har gruppa beholdt en teknisk brillianse og en uortodoks tilnærming til musikken, som gjør at bandet høster applaus både hos smartinger i P2 såvel som blant konsertgjengere på Blitzhuset - og hos oss lett blaserte særinger på Tiger .

Det er fantastisk godt produsert; det er seigt, sinna, heavy og despo, men det gjømmer seg også en god dose moro inni her. Perfekt for en høst som er såpass kold og sur, både politisk og temperarturmessig.

Sjekk Moe går berserk live med en låt fra gamleskiva Janus: