Grouper er artistnavnet til amerikanske Liz Harris, som med albumet Dragging A Dead Deer Up A Hill fra 2008 høsta mange annerkjennende nikk og som de siste årene har blitt en målestokk for andre skiver i sjangeren. Med Ruins kan hun vise til etterlengta og nytt materiale.

Eterisk er et litt klamt ord, som fort blir misvisende fordi det forbindes med Enya eller homeopatiske utbryterstater i Skien, men om en legger til freak-folk, psykedelisk og drømmende pop, kan en klare å gi en pekepinn i retninga Grouper beveger seg i; ambisiøse men samtidig upretensiøse låter over gitar og piano. Grouper er DIY, uten alt ståket som ofte følger med. Det føles - og låter - veldig bra.

Etter Ruins skulle en tenke at det aller meste skulle høres funky, lettbeint og catchy ut, men dengang ei.

A Winged Victory For The Sullen beståer av pianist Dustin J. O'Halloran og komponist/produsent Adam Wiltzie. Tilsammen har de en svært omfattende cv, som innbefatter både dronete soundtracks og støyende rock (jvf. bidrag til Sofie Coppolas storfilm Marie Antoinette og band som Devics og Stars of the Lid), men i denne duoen er det post-klassisk ambient som gjelder.

Den sjøltitulerte debuten kom i 2011 og dette dobbeltalbumet bygger videre på formelen derfra, med tolv satser for strykere, piano og laptop, som er dystre, rørende, men behagelig suggerende på samma tid. Om du kjenner det rykker i samtidsdansefoten er det fordi det, som seg hør og bør, hører en koreografi til Atomos. Dette er nok en bevinga seier for de mutte.