Jasså du, din krampaktige electronica-hipster; "Faith No More var bedre med Chuck Mosley på vokal, og har ikke gjort noe interessant sida We Care A Lot i 1985." Vel, stikk og dynk skjegget ditt i bållukt-parfyme og pell deg til Berlin, din dott, for du tar feil.

Ja, tiden går! Vi husker fremdeles øyeblikket når Youth Pictures of Florence Henderson egenhending leverte sine første skiver på Tiger for nøyaktig ti år siden. Skiva var ble ut på bandets egen label How is Annie og hardcorebandet Desperados Dead Letter Records. Vi hadde blitt varslet om at dette var store greier. Om innpakningen (signert Kjersti Solbakken) var sitt første i sitt slag i Norge vet vi ikke, men det føltes slik: Wow! CD i kartongcover - ikke sånn jewelcase drit! Ubestrøket papir - ikke sånn glossy greier! Ah, booklet med håndsydd rygg! De nostalgiske bildene, skrivemaskinfonten og cutup tapetmønster fanget perfekt musikken. Litt knirkete Mum elektronikk, deretter vindpust av i inderlig emo som etterhvert reiser seg med grandiose post-rock vingeslag.

Det er noen få sjangre forunt å skape moralsk forargelse bare i kraft av navnet sitt og indierock er fremst i rekken av dem. Kanskje fordi indierock ikke bare er et spørsmål om musikksjanger, men om politikk og personlig integritet?

Litt for mange trur at en må omfavne også de mest tvilsomme aspektene ved den jamaicanske dancehall-kulturen for å være "ekte". Raske Penge derimot, har vært av dem som har gått i bresjen for et progressivt og inkluderende reggae-miljø, og denne jobben har de gjort såpass godt at han og venna hans på god vei definerer scena i København. Dette har gjort at du kan gå bananas på skikkelig bra sessions, fri for låter med homohets og misogyni, og uten at det føles som et snerpete venstreside-alternativ for folk som uansett ikke kan danse.

Nasum var av gruppene som revitaliserte grindcore-sjangeren etter at Napalm Death, Repulsion, Brutal Truth og de andre pionerene, gjorde grunnarbeidet i tiåret før.

Tradisjonelt har Tiger, med all ektefølt respekt, overlatt til andre aktører å hylle den lille skaren av ensomme norske bygdekarer med kassegitar og underfundige tekster om heimplassen og livet generelt. I General Forsamling sitt tilfelle gjør vi et sjeldent og velfortjent unntak.

På Tiger foregår en evig, intens, men for all del, underholdende kjekling om hva som er bra / ræva punk og ikke minst om hvorvidt dette eller hint fortjener å kalles punk i det hele tatt.

Når bandnavn med «Youth» føyd inn på slutten skal finne sin rette plass i Tigers hyller, er det jo langt fra urimelig at tankene våre sendes til støyrocken ved Sonic Youth, hardcoren ved Reagan Youth eller reggaen ved Big Youth, og at nykomlingen etteraper en eller flere av disse på et eller annet vis. Bak William Doyles alias East India Youth gjemmer det seg derimot et helt annet fenomen.

Allerede i «Year of the Monkey» skrus både den kalde og den varme krana på; myk synth i en slags godartet brytekamp med hakkete støybokser. Det høres merkelig ut, og det er det. Visk ut alle forutinntatte forestillinger, for i fotsporene til introen følger baroque pop, radiosignaler, DJ­scratching, midi­musikk og hvem vet hva. Bak de uniforme låttitlene på «Enjoy Your Rabbit» hviler ingen struktur, men det er en eller annen heksekunstig Sufjan­berøring som ror det hele trygt i land, og som bærer fram det kinesiske dyrtegnkonseptet.

Tradisjonen tro takker Tiger høflig nei til å være med på Record Store Day av den enkle grunn at vi synes menyen er preget av for mye oppgulp og gamle reutgivelser. Spesielt når det slippes så mye bra nytt og kortreist utafor Record Store Day-maskineriet!