Fet og kortreist grindcore har lenge vært mangelvare i Oslo by. Beaten To Death representerer i så måte et (u)hederlig unntak. Bandet har et par fullengdere under vesten allerede, og i en sjanger der rølpefaktoren iblant er vel høy og graden av sjølkritikk er ditto lav, ruver Beaten To Death med greier som er både stilreine, velspilte og sinnsjukt fengende. Ikke sånn å forstå at dette er no flinkis-pretensiøst-kunstræl, her er tonnevis med aggresjon, tempo og fuck you (det er svært begrensa hvor streit det kan bli når låter heter f.eks.Papyrus Containing The Spell To Summon The Breath Of Life Enshrined In The Collected Scrolls Of Sheryl Crow og Knulleviser for barn).

Satan is back! Etter lange uker og måneder med venting og shipping-tekniske viderverdigheter er endelig Deathhammers Evil Power å finne i Tigers reoler, hvorfra den også lekende lett sklei inn på den høythengende "Ukas album"- hylla.

Vi skriver post-1968. Vietnamkrigen tok ikke slutt likevel og økt toleransenivå gjør at de euforiserende drogene kun skaper ubehagsfølelse og skrekkinngytende hallusinasjoner. Det folk sitter igjen med etter the summer of love er noia og kjønnssjukdomsdiagnoser som en trudde var utrydda i seilskutetida - men også en solid plattform for eksperimentell og banebrytende musikk.

Det er nettopp denne epoken britiske Uncle Acid har fordjupa seg i. Etter bandet blei grunnlagt i 2009 hevda de seg kjapt som et av de aller, aller mest interessante innen stoner-revivalen som har herja de siste åra, noe som i seg sjøl er en bragd i en sfære der det etter hvert har kommet til mange gode kandidater.

Awesome Tapes From Africas gjenutgivelse av Hailu Mergias plater Tche Belew og Hailu Mergia & His Classical Instrument: Shemonmuanaye er en skikkelig gladsak for oss som er over gjennomsnittet interessert i etiopisk musikk fra 70-tallet. Hailu Mergia er en av pionerene i det vi for fint kaller ‘Ethio-Jazz’, en ganske unik musikksjanger, som kombinerer tradisjonell etiopisk musikk med afro-funk, soul, latinske rytmer og ikke minst sensuell og groovy jazz. Mergia har turnért Europa og USA det siste året og spilte nylig en mildt sagt dritfet konsert på Ingensteds, sammen med Tony Buck og Mike Majkowski.

Som Tigers helt egne eksil-haugesunder faller det seg naturlig at jeg påtar meg å si noen ord om denne skiva og de lokale referansene i den.

Undergrünnen er et helt ferskt band, men består av vidgjetne musikere. I front har vi Pål Jackmann, kjent fra Wunderkammer og hamrende i ryggen hans har vi rytmeseksjonen til Low Frequency in Stereo - de samme to som også utgjør 2/3 av Nils Øklands Lumen Drones, trolig det hippeste bandet som har gitt ut et album kun på CD det siste året .

Ofte betyr et besøk på Tiger vill moshpit og deilige, svette og nakne manneoverkropper. Men noen ganger kan vi bli fanga i øyeblikk der vi sitter og glor drømmende ut på, og forbi, midtrabatten i Hammersborggata. I de øyeblikka kan det meget godt være Beach House på anlegget.

Hva er greia med at det kommer så uforholdsmessig mange kule band fra Umeå, langt oppi Bottniska Viken og mindre enn Stavanger? Mange blei sittende å måpe etter å ha hørt Cult of Luna- vokkis/gitarist Johannes Persson sitt sideprosjekt Riwen som blei lansert med sjøltitulert titommer i fjor. Der månekulten i ei årrekke har levert seig, sludgy og episk post-metal hopper Riwen fram og slår deg i fjeset i en hurtig slagrekke, med crust/ hardcore som kan minne om en slags kjellervariant av Integrity.

Det er en utfordring å skulle snakke om El Topo-soundtracket uten å nevne filmen. "Acid western" er et begrep som blei lansert for noen år sida, for de som blir nysgjerrige på hvordan cowboyene ville oppført seg om du og/eller de skulle gumle i seg de peyote-kaktusene de rir forbi. Den skal visstnok være en filmene som har utløst flest mumlende "Waaaooooow" i historia, og finnes på en medieplattform nær deg.

Desaparecidos første album er en av de skivene som kan oppfylle det ikoniske platesjappe-øyeblikket hvor folk omfavner et band første lytten. Nå er de tilbake igjen, 13 år senere og låter som om det ikke har gått en dag. Bandet som frontes av Bright Eyes' Conor Oberst, drar på fra første låt med harmdirrende indierock som balanserer perfekt mellom vekkelsmøteaktig megalomani og skjemtende ironi. Dette er stolt og heroisk og harmdirrende rock av beste merke!