Vi lurer på om du kan si noe om hva det gir deg, som før har spilt i disse bandene med veldig mye folk, å nå gå solo? (Hva får du? Hva mister du? Frihet? Musikalsk? Mer plass til “deg” og din stil?)

Selv om jeg går solo betyr det ikke at jeg sier farvel til alle andre prosjekter og andre samarbeid, men friheten det er i å kunne finne en egen flytsone under en konsert og at drivkraften kun blir kommunikasjonen mellom meg og publikum er en utfordring det tok meg lang tid å tørre å gjøre. Det føles frigjørende etter å ha begynt å få tryggheten i konteksten.

Hvordan ligner soloprosjektet på dine tidligere prosjekter, hvis det da gjør det i det hele tatt?

Jeg hadde et samarbeid med Jens-Ole Bjerkan, der han tvang meg til å lære å bruke Ableton. Sammen hadde vi noen konserter på Alen-festivalen, og stod bak musikken for performancegruppa Mimir, ellers har det gradvis vært andre prosjekter der jeg har brukt elektronisk klangbehandling. Jeg tok over som improvisasjonsleder på “Jazz in Khartoum” omtrent samtidig som jeg gjorde første solorunde, men ellers er det vel en lang musikalsk reise fra Frank Znort og Beglomeg.

Kan du fortelle litt om din reise som trompetist? Gikk du i korps og så balla det på seg, eller har du alltid vært interessert i den mer eksperimentelle og jazzete trompeten?

Jeg starta med å spille althorn i skolekorpset, skjønte at det ville bli håpløst å få studieplass på det instrumentet, så plukket opp valthornet før jeg stakk til London på Trinity College of Music og begynte å leke med naturhorn i stedet. På den tiden begynte jeg å bli mer interessert i samtidsmusikk og bodde også sammen med en medstudent som introduserte meg for sitt univers, Coil, Zorn, Zappa, Derek Bailey. Dette brakte meg i en helt annen retning enn tanken om et liv som orkestermusiker. Det var først med Frank Znort at jeg plukket opp trompeten.

Har du noen inspirasjonskilder som har vært viktige for deg når du har utforsket deg frem til lyden av Frvldz? Norske? Utenlandske?

Hvem jeg har stjæt ideer fra? Vanskelig å plassere noen spesifikke. Et boxsett med Supersilent (I-III) var den første norske jazzskiva jeg kjøpte mens jeg var i London, og ble fascinert av klangbildet til Arve Henriksen. Så jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan jeg antok han hadde løst det. Sosialangst har holdt meg unna å spørre ham direkte, men jeg har vel funnet måter å behandle trompeten på som er basert på teknikker jeg har plukket opp. Husker fortsatt andakten jeg følte de første gangene jeg hørte “Time machines” av Coil, roen i John Cages pianomusikk, den harmoniske verdenen til Krzysztof Penderecki, og roen i Arvo Pärt, og tidsrelativismen som kan finnes hos Messiaen. Ellers er det jo mange ting jeg plukker med fra elektronisk, men viktigst for meg er å bevare lekenheten og føyeligheten i lydbildet, der har lekenheten til current//ly-konsertene på Hausmania vært en varmende opplevelse.

Kan du fortelle litt om lydbildet? Hvordan bygger du opp låtene? Hva slags stemning prøver du å skape? Hvordan bruker du det elektroniske til å bearbeide trompetlyden?

Baserer musikken på en del forskjellige teknikker på trompeten. Delays og reverbs bruker jeg for å bygge klangsfærer og rytmisk sug og tweaker litt på klangene. Jeg bruker følelsen jeg får av å servere publikum klangopplevelser de ikke forventer i sammenhengen og holde kommunikasjonen med publikum, musikken skapes i dette rommet, med et lite lass med ideer jeg leker rundt med. Fuglelydene i lydlandskapet har vel nært blitt en signatur.

Du velger altså å slippe albumet på transsynlighetsdagen. Hva betyr denne dagen for deg?

Jeg har vel ikke vært helt stille om hvordan jeg opplever hvordan tilværelsen som kjønninkogruent kvinne arter seg. Problemer som oppstår i samfunnets møte med ting de ikke instinktivt forstår. Og hvordan åpenhet om mangfold får rakettene til å tordne i hodene på noen. Dette gjelder vel ikke bare kjønnsmangfold, men også mye annen splittende retorikk i samfunnet.

Mennesker med kjønnsinkongruens er like forskjellige som de fleste andre mennesker og tar del i samfunnet som alle andre. Fordommer og til dels tabubelagt i den offentlige sfæren gjorde at få hadde ønske om å stå frem offentlig, og de som har dratt frem i offentligheten ble skandalisert. Sterke foregangspersoner har vært med for å ha kommet dit vi er i dag. Mens det har vært mer åpenhet rundt kjønnsmangfold i andre kulturer har vår hjemlige kultursfære vært hard på å stramme inn både seksuelt og ved kjønnsuttrykk, før inntil de siste 50 årene for homofile, og det er først de siste årene at det er blitt gitt rom for transpersoners deltagelse i samfunnet uten at dette stort sett ble gjort med store konsekvenser for videre arbeidsmuligheter og familie. At lovverket gradvis har inkludert oss som gruppe på å uansett åpenhet leve et liv der det ikke gir grunnlag for total omstart av livet om dette ble avslørt.

Transsynlighetsdagens viktighet i år 2021 understrekes av den pågående debatten om transpersoner skal få lov til å besøke offentlige toaletter og garderober er ikke skadelig bare for trans-kvinners mulighet til å bevege seg i det offentlige rom, men også alle andre kvinner hvis kjønnsuttrykk umiddelbart tolkes som feminint nok, vil kunne føre til en svært giftig miljø.

At jeg gir ut plata på transsynlighetsdagen er at jeg som kunstner også søker et rom der jeg kan vise at jeg også ikke bare trenger et rom for ytringsfrihet, men om jeg skal bli avskåret fra toalett og garderobe-fasiliteter så nektes jeg på mange måter tilgang til samfunnet som helhet. Jeg pissa forresten fem ganger mens jeg skrev dette.

Hvordan ser du på musikkmiljøet i Norge med tanke på representasjon? Finnes det mange LGBTQI+-folk som driver med musikk, og er det en scene og et miljø for dette?

Føler ikke spesielt at det er en scene for skeive musikere i Oslo, men ja det finnes jo skeive musikere. Jeg føler at det er en til dels åpenhet i musikermiljøer, og det er kanskje derfor jeg ikke har følt det enorme behovet for å lete opp skeive musikere. Er dog ikke mot tanken om at vi kunne funnet på noe mer enn Pride for å se bredden. Det er også fint å observere et stadig økende antall kvinner på scenene i Oslo.

Du bidro på korona-utgivelsen til Hærverk. Kan du fortelle litt om ditt forhold til dette stedet, og dets betydning for den eksperimentelle musikken i Oslo?

Jeg har hengt relativt mye på Hærverk etter at de først åpne dørene der, og spilt der i litt forskjellige sammenhenger etterhvert, noen mindre planlagt enn andre. Spesielt etter at jeg begynte å jobbe mer på Hausmania har det vært naturlig å møte gjengen på Hærverk oftere. Et sted jeg har blitt glad i, og ikke minst den varierte og ville bookingen de har der.

Du spiller altså i Beglomeg, som gis ut på Fysisk Format. Har dere noen spennende planer framover, eller er det kun Frvldz som gjelder fra nå av?

Beglomeg er fortsatt i gang, covid har dytta mange band fra scenene til studio. Vi ser på det som vanskelig å spille som Beglomeg foran et publikum stroppa fast med belte på stolene, så vi har forsiktig begynt å se mot muligheter for konserter til høsten.

Hva er planen ellers framover? Andre prosjekter? Planer med Frvldz?

Det blir vel flere konserter med Frvldz. Jeg snakker også om å gjøre flere konserter med Sysselmann aka Thomas Narverud fremover, også fikk jeg nettopp bekreftet et bestillingsverk for en butoh-forestilling til høsten. Ellers går jeg vel som mange andre musikere og tråkker rundt og venter litt på at det skal være mulig å få gjort noe foran publikum. Er ikke helt tom for ideer, men vanskelig å spå når det kan være mulig å samle folk.

Til sist, kan du lage en liste med dine topp 5 rå hjemlige kvinner på trompet og horn:

Hildegunn Øyseth har gjort noen fantastiske prosjekter, eksperimentert og brakt en del gamle norske instrumenter som f. eks bukkehorn på scenene.
Hilde Marie Holsen, spiller trompet og tar i bruk elektroniske elementer. Har vel plukket opp tips når jeg har observert henne spille.
Tine Thing Helseth, klassisk trompetist, med nydelig frasering og klangbehandling. Absolutt verdt en lytting,

Hild Sofie Tafjord, hornist som var relativt tidlig ute med å klangbehandle hornet med klang- og lydbokser
Trude Eick, freelance-hornist og tidligere høyskolelærer. Kjenner ikke så godt til soloprosjekt, men hun er nå avdelingsleder ved Edvard Munch vgs.