1. Courtney Marie Andrews - Honest Life
Dette albumet ble sluppet i 2017, og jeg har hørt på det uendelig mange ganger siden da. Jeg hører ofte ihjel album når jeg først oppdager dem, men dette er et av et sånt kaliber at jeg nok aldri kan drepe gleden av å høre på det. Jeg kan alle sangene utenat. Courtney Marie Andrews er et av mine aller største forbilder, både som vokalist, gitarist og ikke minst låtskriver. Tekstene hennes flyter i ett med melodiene, og hun er så tydelig, hun forteller hver historie med så stor overbevisning. Man kan vel si at jeg er fullstendig opphengt i henne, og at jeg strigråter hver gang jeg ser henne live. Hvis jeg ikke skulle vært meg selv, kunne jeg gjerne vært Courtney Marie Andrews. Jeg syns det er så sjukt kult å leve samtidig som en så stor kunstner. These are the good old days, som hun sier på en av de nye låtene sine. Det er bare å sette på denne og alle de andre platene hennes og nyte livet!
2. Sarah Klang - Creamy Blue
En annen dame jeg blir et bedre menneske av å høre på! Dette albumet er så sprekkfullt av fete refrenger og glitrende produksjon. Jeg elsker stemmen hennes og at hun bruker den så dynamisk, hun bruker hele registeret sitt, og det er så vakkert. Jeg syns det oser glede og kreativitet av det albumet her, og det er veldig inspirerende. Musikken er skamløst direkte, og er en skikkelig humørboost. Det er ikke lett å skrive så fengende refrenger, og det er noe jeg virkelig strekker meg etter å gjøre. Da jeg så henne live for første gang tidligere i år ble jeg slått av hvor autentisk hun er, også på scenen. Jeg har hørt masse på dette albumet underveis i prosessen med begge de siste EP’ene mine, kanskje spesielt i skrivefasen.
3. Portishead - Dummy
Dette albumet har jeg under huden, det er som en del av inventaret i meg. Jeg har hørt på det via mamma siden det kom ut i 1994, og lærte meg hver eneste tekstlinje da jeg var 15-16. Dette er et album jeg ofte setter på, etter min mening har det holdt seg sykt godt, og det treffer meg fortsatt hver gang jeg hører på det. Vet ikke om noe annen musikk som forener triphop og folk på den måten Portishead gjør: vokalen og tekstene til Beth Gibbons ligger helt fremme i lydbildet som på en gammel Joni Mitchell-plate, samtidig som synther og trommer droner på i bakgrunnen - og det høres helt naturlig og riktig ut. Alt jeg har gjort som Louien er inspirert av Portishead, både ubevisst og bevisst, tror jeg.
4. Bonny Light Horseman - Bonny Light Horseman
Ååååh dette albumet! Finnes det noe vakrere? Det er som å våkne en perfekt sommermorgen: skinnende sol, morgenbad, kaffe, verdens lengste frokost. Det er så lett og luftig, samtidig som det er stappfullt av nyanser og alle mulige følelser. En perfekt morgen er jo ikke uten melankoli, i alle fall ikke i mitt liv. For meg er dette albumet en så perfekt miks av forskjellige opplevelser og stemninger, men med en lykkelig undertone som følger hele veien. Mine låter har vel ofte en mer ulykkelig undertone, haha, men jeg inspireres stadig til å gå mot det oppløftende og glade også. Det bandet her er et prosjekt laga av tre musikere (Anais Mitchell, Eric D Johnson og Josh Kaufman), som ellers lager musikk på hver på sin kant. Det oppstår noe helt spesielt og når akkurat de tre jobber sammen, og det har jeg latt meg inspirere veldig av! Da vi spilte inn de to EP’ene mine jobba vi med mange forskjellige folk, og var ikke låst til noen spesifikke musikere. Det er utrolig spennende å se hva som skjer når man jobber med folk man ikke har jobba med før, og når de får bidra med sin spesielle energi og sitt talent.
5. Neil Young - Harvest
Jeg hører alltid på Neil Young om høsten, og dette albumet har jeg hatt et forhold til helt siden jeg var 15. Det er noe beroligende med låtene og arrangementene på denne plata, og det er en evig inspirasjon for meg. Neil Young beveger seg mellom mange forskjellige uttrykk på denne plata, rufsete låter som Alabama og Are You Ready For The Country passer perfekt sammen med de mye mer melankolske og vakre Out On The Weekend og min all-time favoritt The Needle And The Damage Done. Jeg elsker det meste av musikken som ble laget i California på 60 - og 70-tallet. Skulle gjerne ha bodd i Laurel Canyon selv på den tiden! Men jeg får heller la frihetsrocken til Neil Young inspirere meg når jeg rusler fra Bjølsen til Adamstuen for å lage indie/folk/pop høy på kaffe og flinke musikere, hehe.
Foto øverst i sak: Julia Marie Naglestad
