Først en liten beskjed: "Vi kjører en plate per bandmedlem! Denne platen, vår debutplate, består av to EP'er. Silverfish, på pt. I, ble jammet fram helt tidlig i bandets karriere, mens de resterende låtene ble laget i løpet av 2021. Dette er noen plater vi lot oss inspirere av og lyttet mye til i den perioden!
1. Mikkel, trommis, trekker fram: Can - Ege Bamyasi
Selv om fucales kanskje ikke høres ut som krautrockbandet Can er ihvertfall Jaki Libetzite en veldig inspirende trommis for meg! Han hadde bakgrunn i den europeiske frijazzscenen i midten på 60-tallet og begynte etterhvert å spille i rockeband som ikke var redd for å prøve nye ting. Det låter så levende og man kan høre at de har det gøy. Det er en veldig drivende og levende still som ikke høres statisk ut med god flyt og grooven beveger seg alltid framover men fungerer som et slags tog hvor grooven kan sitte godt i setet uten at det blir en kjedelig togtur, det er rom for det eksperimentelle og alle i bandet er med på reisen. Denne atmosfæren har nok påvirket meg enten det underbevisst eller ei, men det er ihverfall musikk eg hørte mye på når vi lagde låtene til Norwegian Seeweed Society Pt.1-2.
2. Leon, gitarist og vokalist, trekker fram: Blonde Redhead - Fake Can Be Just As Good
Oppriktig, eit av mine favorittband nokosinne. No skal eg vere han kisen: "Albumet er sjuuukt undervurdert". Men, på ekte! Alle songane er ein himmel for bråkegitaristar. Tromminga på Bipolar og Futurism vs. Passéism, bassljoden på Water og det at dei so ofte bytar på kven som synger, gjer det verkeleg for meg. Eg hugsar framleis då eg høyrde denne for fyrste gong. Det var på CD-anlegget heime. Ein syre av crescendo og decrescendo iført forvrengt popdrakt. Eg har prøvd å snike inn så mykje frå denne plata inn i vårt album. Eg trur eg har lukkast, spesielt på Cream og Translate Time.
3. Simon, trompetist og vokalist (og fremover også gitarist, synthist..) trekker fram: Sonic Youth - Dirty
Sonic Youth er et band som er til stor inspirasjon. De har et rått lydbilde som maler hele lerretet selv om de bare er 4 stykker. I Dirty høres blandingen mellom støy og musikk så tilfeldig ut men likevel sammen. Konvensjonelle akkordprogresjoner og form henger i en tynn tråd, men så bare groover det så ekstremt hardt. Det høres så rølpete og tilfeldig ut, men når jeg tenker på at de må jo ha vært enige om formen så er det egentlig ekstremt teknisk vanskelig musikk. Utrolig kult
4. Mari, bassist og vokalist, trekker fram: Mitski - Bethe Cowboy.
Be the Cowboy har en ganske kårni instrumentering, rare, kitchy synther, trommemaskin-komprimerte trommer (eller er det faktisk en trommemaskin?), munnspill i blant, og til og med rare fanfarer i trompetseksjonen. Det kan jeg sette pris på! Denne uvanlige måten å arrangere musikken på trekker liksom det triste, navlebeskuende i tekstene hennes litt ut av seg selv og inn i en rar, fremmed kontekst. Og ikke minst er tekstene en perfekt blanding av tåkete metaforer og tydelige, ærlige linjer. Linjene blir kombinasjon med den nydelige dissonansen i melodiene hennes er utrolig fengelsende. Og så elsker jeg at man ikke kan sette ord på om Be the Cowboy er mest dominert av synth, gitar eller piano. Den er liksom bare orkestrert slik at hver enkelt låt høres bra ut i seg selv - og i kraft av dette blir platen bundet sammen av en springende kjerne!
Foto øverst i sak: Linn Heidi Stokkedal
