There is not many bands out there that hit you the emotional depth in both songwriting and instrumentation. Their last album blew our minds and this time around they have progressed towards a whole new level. We just had to chat with vocalist and songwriter Serena about the road leading to their new album "When I Die, Will I Get Better?" and of course, polar bears.

While we all are anxiously awaiting the new ENVY album (to be released on Pelagic Records on February 7th), we were lucky enough to be able to ask ENVY a few questions about their life as a band. Guitarist Nobukata Kawai was kind enough to answer our questions about the formation of ENVY and what music inspires them to create the epic post-hardcore/ post-rock hybrid that they've pioneered for almost three decades.

Ikke at det er såååå lenge siden 2004, men det høres ut som det var i går når du snurrer La Disputes nye skive "Panorama".

Som platepusher på Tiger er det selvfølgelig mye musikk man mener er fryktelig underkommunisert. Dritbra skiver faller i fanget ditt rett som det er og blåser deg av banen, mens du samtidig river deg i håret og akker deg over hvorfor ikke hele befolkningen bare kan fatte greia.

Unwound er - dessverre - blant de absolutte kongene av denne kategorien.

Standupkomikeren Bill Hicks fra Texas ble en gang spurt «whatcha readin' for?» mens han satt på kafé og... vel, leste. Det samme spørsmålet kan man se for seg at El Paso­gjengen i At the Drive­-In fikk slengt i fleisen av mang en macho redneck da de slapp debutplata, med den meget lite folkelige tittelen «Acrobatic Tenement».

Desaparecidos første album er en av de skivene som kan oppfylle det ikoniske platesjappe-øyeblikket hvor folk omfavner et band første lytten. Nå er de tilbake igjen, 13 år senere og låter som om det ikke har gått en dag. Bandet som frontes av Bright Eyes' Conor Oberst, drar på fra første låt med harmdirrende indierock som balanserer perfekt mellom vekkelsmøteaktig megalomani og skjemtende ironi. Dette er stolt og heroisk og harmdirrende rock av beste merke!

Kamikaze A Go Go fra Tromsø imponerte stort med den nå utsolgte debut-titommeren sin og nå er det etterlengtede albumet her, breddfullt av post-hardcore av herligste sort.

Plutselig var det gått sju år sida sist Shellac ga ut plate. Men bandet har heller aldri forsøkt å ri noen hype og følgelig har det aldri kommet noe halvferdig ræl fra den kanten heller. Heller ikke denne gangen.

Sjangerdefinerande post-hardcore frå det mindre glade 80-tall.