Også på et ganske tilfeldig tidspunkt i karrieren: album nummer fem av sju, 18 år inn i en karriere som nå pusher 40. Kanskje ikke det tidspunktet i karrieren man forventer at de helt store tingene skal skje heller.

Men! Mike Ness og gjengen slenger på en «white trash» på tampen av VU-hyllesten, og den er essensiell i denne sammenhengen. I år 1996 har drøye ti år gått siden Mike avrusa seg i en alder av tjuetre, etter ytterligere ti år hvor han etter hvert hadde dykka dypt inn i diverse alko- og narkotåker. Etter debutens umiskjennelige LA-gloom, andreplatas opphengning i outlaw-estetikk, og de påfølgende par platenes kommerse flørt, kommer «White Light, White Heat, White Trash» som et sårt trengt hagleskudd mot de gubbete rancheierne som hadde fått Social D litt for tett under huden.

Plata er dypt personlig, som jo Social Distortion som regel er – og, vi må kunne innrømme, med varierende hell. Men her sitter det. Blant annet fordi det personlige forenes med pekefingeren. «Kings and queens and millionaires» får hørt det i låta uten tittel, mens «Don't Drag Me Down» er et prakteksempel på allsangvennlig antirasisme.

Som barn av arbeiderklassen har bandet aldri nektet seg de godene som følger med å ha vært noen år i gamet, og den solide produksjonen som preger «White Light...» gjør det gnistrende mørket som omkranser plata SVÆRT. Gitarene, trommene, det kvalte snerret til Mike Ness: alt låter digert, skapt for å spilles akkurat så høyt som må til for at de indre demonene peller seg til helvete ut.