Katalogen til dette bandet er omfangsrik i uttrykk, med mye gull og noe grus, men debuten "In the Flat Field" er skiva der både nådeløsheten og oppfinnsomheten til bandet viser seg fra sin mørkeste og beste side.

Infantiliteten til Bauhaus på "In the Flat Field" er en av platas aller største styrker: her sjongleres tverr og eksperimentell, ja, postpunk, med tilløp til glam- og Bowie-fakter på udiskutable hitter som "A God in an Alcove", og en barnslig vrangvilje som kom det uavhengige twee-uttrykket noen år i forkjøpet på "Small Talk Stinks". Fra det stramme anslaget til "Dark Entries" og helt til veis ende har Bauhaus stålkontroll. Ikke så rart, kanskje, siden bandet gikk i studio for å lage plata rett etter en månedslang turné.

Hadde alle der ute med svart frakk hørt mer på denne plata, ville verden vært et bedre sted.