Sjappesnakk med Lazy Queen

Heisann! Gratulerer med slipp av EP, deres andre, hvis jeg har regna rett! Lazy Queen har eksistert en stund, og frontfigur Henrik García Søberg startet Lazy Queen i New York, og tok med seg prosjektet da hen flyttet hjem igjen til Norge. Hvem er de andre i bandet? Hvilke andre prosjekter er de kjent fra?

Henrik: Tusen takk for det! Stemmer det. Har vært en ganske kaotisk reise gjennom flere land, byer og medlemmer. Nyeste medlemmet av bandet er typ medlem nummer 14 hvis jeg husker riktig. Per nå er vi meg, Petter Enger Anderdal og Jon Bernhard Hunskaar.

Jon: Jeg har ikke noen andre nevneverdige prosjekter under beltet, men jeg var restaurantgjest under en innspilling av "Første Date".

Henrik: Petter er ikke her til å svare, men han og jeg spiller også i en duo som heter Miinus mellom Lazy Queen-slaga. For de fleste av oss er Lazy Queen the end all be all. Er såpass altoppslukende at det holder, heh.

Dere er et band jeg synes det er litt vanskelig å plassere ut i fra det jeg finner på nettet. På den ene siden spiller dere på Pride, Blitz, Maksitaksi og Last Train, så plutselig ser man at dere får skryt av Red Bull, VG og Spotify. Hvordan henger dette sammen? Hvilket miljø kommer dere fra, og hvor føler dere tilhørighet?

Henrik: Nja, vanskelig for oss å si hvorfor folk fra forskjellige miljøer trekkes mot musikken vår. Jeg tror at musikken, som oss, har mer enn en side til seg, og forskjellige sider av det appellerer til forskjellige folk. Men jeg tror også at det vi skriver om er ganske universelt i den forstand at vi ofte skriver om oss selv i møte med verden, og hvor desorienterende det møtet kan være, og jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i det, uansett om du er en Blitzer eller VG-journalist.

Jon: Vi er jo liksom et eget lite økosystem med røtter ut i alle kanter.

Henrik: Ja, på tross av å ha veldig mye til felles, og å være veldig nære venner, så er vi tross alt ganske forskjellige folk, med forskjellige bakgrunner og veier til å ha blitt de vi er i dag. Så sånn sett veit jeg ikke helt hvilket miljø jeg vi si at vi er fra som en gruppe. Egentlig er det litt sånn, føler du det vi driver med, connecter du med på en eller annen måte eller bare ønsker å være med, så er du i Lazy Queen-familien. Dét er vårt miljø.

Er det pop punk som er sjangeren dere selv vil si dere sogner til? Hvilken tradisjon har denne sjangeren for politisk engasjement?

Henrik: Sjanger er litt som en diagnose. Det har egentlig ikke så mye å si for meg hva man kaller det, men det å ha et navn på det gjør det enklere å forklare til andre. Selv kaller vi det bubble punk, men jeg blir ikke sint om du kaller det punk rock, indie, pop punk, pop.

Jon: Jeg mener jo at vi er punk rock i sjela, men at musikken etter hvert får en mer popfremtoning og at det er et modningssymptom hos oss som utøvere og låtskrivere.

Henrik: Vi har gjort ting tidligere som kanskje ligner mer på straight punk rock/pop punk, så da er det gøy å prøve å utvikle det og se hvordan man kan utfordre oppfatningen folk har av oss. Vi sitter liksom ikke og prøver å skrive noe som høres ut som Lazy Queen, for hva nå enn vi lager og høres ut som definerer hva som er Lazy Queen. Men ja, det er jo klart at alt som har med punk å gjøre bringer med seg en tradisjon av politisk engasjement. Jeg tror det er det Jon mener med at vi er punk i sjela. Vi er alle engasjerte folk, som bryr oss om verden og folka rundt oss, og det er bare naturlig at det skinner gjennom i musikken, og hva vi velger å snakke om som en gruppe. Tekstene våre er kanskje ikke alltid like “tradisjonelt” politiske i en sånn Rage Against The Machine-sense, men jeg tror de siste åra har vist oss at mental helse, åpenhet rundt utfordringer med rus og andre deler av vanlige liv kan være politisk på lik linje med mye annet.

Tekstene på albumet handler om egne erfaringer med mental helse, rusavhengighet og et dypt mørke, nært døden, samtidig er melodiene lystige med fengende allsang-vennlige refrenger. Kan dere fortelle litt om valget med å kombinere dette? Kan man ane at det mørke er et tilbakelagt kapittel når det presenteres på denne måten?

Henrik: Det har egentlig alltid falt seg ganske naturlig. Jeg er opptatt av kontraster, og hvis jeg kan få folk til å danse til låter om mine verste øyeblikk er det en slags ironi jeg setter pris på. Det er litt den “jeg veit ikke om jeg skal le eller grine”, vi sier; hvorfor ikke gjøre begge deler? Hvorvidt kapittelet er tilbakelagt veit jeg ikke. Jeg tror ikke livet beveger seg så lineært, og en del av de utfordringene jeg har hatt, som har ført til opplevelsene vi skriver om, er nok ting jeg kommer til å leve med resten av livet. Den perioden “Get Home or Die Trying” beskriver var en spesielt turbulent tid, og som et resultat av alt som skjedde ble jeg også tvunget til å seg meg selv i speilet, og gjøre en del endringer i livet mitt, men det vil alltid tilbakefall. Jeg tror det er en viktig del av det vi prøver å si med denne plata, det er lov å fucke opp, komme seg på beina, prøve å finne en vei videre, fucke opp igjen, og fortsette å prøve. Virkeligheten er ikke et perfekt Hollywood-narrativ.Men who knows, kanskje neste plata heter “Got Home. Everything’s Cool. I’m Eating Lots Of Vegetables Now And It’s All Good”

Har dere et par betraktninger om prisen ved å være så personlig i tekstene?

Henrik: Jeg veit ikke med pris, men jeg er ikke en person som nødvendigvis alltid er like åpen, lett å lese og å komme innpå som person, så enten det er med folk jeg kjenner eller om det er gjennom tekstene mine så koster det noe å være åpen, og å dele, men over tid har jeg innsett at det bare er noe jeg må for å overleve, og Lazy Queen har på en måte blitt mitt sted å gjøre det. Og det er den beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv. Det å se folk connecte med såpass personlige låter gir meg både håp for at det er folk som kjenner seg igjen, og som et resultat av låta føler seg litt mindre aleine. Men det gir i like stor grad meg en følelse av å være mindre aleine i det hele. En liten win win. Men det er klart at det er ikke hver dag jeg har like lyst til å måtte dykke ned i tematikken og hente frem både minner og følelser.

Og så, hva er håpet deres for EPen og låtene? (Hva kan den bety for folk? Hva vil dere ut og gjøre med den?)

Jon: Jeg håper EPen blir godt mottatt og at den blir et springbrett til mer turnéring og flere innspillinger. Med mindre folk det siste året har funnet ut at de ikke liker å dra på konsert. Da håper jeg på noe annet.

Henrik: Håpet mitt er at folk connecter med den. At folk kan ta den inn i sin helhet, gi den tid, la den puste litt, og at den kan bety noe for dem. Akkurat hva den betyr får være opp til hver enkelt.

Pressefoto øverst i sak: Fabian Fremdal Fjeldvik 

Få mer bra input fra Tiger!