Noen driftige karer har laget en liten film om Tiger, Fysisk Format og miljøet rundt. Intervjuer med bla Lasse Marhaug, Kjetil Nernes (Årabrot) og Stian Brurås-Leine (Disiplin/Nakkeskudd)

Vi fikk sette sammen en ønskekveld med våre favoritter fra Bylarm-programmet og tror du jaggu ikke vi fikk FULL POTT?!

Alexander Rishaug har vært en sentral figur i det norske eksperimentell musikkmiljøet, både som visjonær konsertarrangør (han stod bla. bak den første Animal Collective konserten i Norge) og som musiker med utgivelser på merker som Smalltown Supersound og Dekorder. Nå er tiden moden for hans femte utgivelse, en utforskning av lyd og rom og mekanikken i et kirkeorgel.

Enda en i rekka av nittitallsband som finner sammen igjen, men kan Sleater-Kinney virkelig bare være det? Selve spydspissen for den positive, progressive og produksjonsmessig hyperaktive Olympia-scenen, nok et ufarliggjort skall av det foregående?

Plata åpner med militaristisk perkusjon og rituell, rytmisk sang. Så kommer støyen. Så kommer synthen. Så kommer riffene. Møt Viet Cong, denne gangen fra midten av Canadas tjukke skau istedenfor jungelen.

I og med at salige Skarnspage vanvittige sjøltitulerte album nå er tilgjengelig digitalt tillater vi oss en ny feiring av denne fantastiske electro-punk whattafuck-utigvelelsen fra 2002. "Det beste i musikk til nå!" utbasunerte Tiger bombastisk under platas tiårsjubileum og det er med fryd vi registrerer at det utropstegnet står seg den dag i dag.

Når ti av Norges drøyeste frijazzister (+ en svenske) samles i storband, under ledelse av tromme-satan sjøl, Paal Nilssen-Love, veit en at det ikke legges opp til daffe standarder a'la danskebåten.

Det kan ikke ha vært spesielt kjipt å henge rundt Lloyd "King Jammy" James og kompisen King Tubby når de bygde sitt første sound system i Kingston i 1962. Sida har Jammy vært en av de viktigste produsentene på den vanvittig sprudlende Jamaicanske musikkscena.

Nå er året snart omme og alt skal gjøres opp.

Her er bestselgerlista på det 18. året i Tigers eksistens!

Public Enemy's Fear of a Black Planet er motstrømsskiva som har alt: Karikert fremmaning av massive fiendebilder og tilhørende rituell avliving. Hiphop fremstår som den ultimate verktøyet for revolusjon, med Chuck D som illsint og rettskaffen predikant i front, Flavor Flav som klovn og festens midtpunkt og sist men ikke minst: Hank Shocklee sin Bombsquad som med de enkle midlene som fantes i 1990 fyrer løs et inferno av sylskarpe samples: BASS FOR YO' FACE!