Background
Tigernet logo
Tilbake til bloggen

WEIGHT snakker om fem hardcoreskiver som faktisk har tålt tidens tann

av Christer Reitan, publisert 20.01.2023, 09:09.
Weight blogg

WEIGHT er et av bandene som er her for å redde norsk hardcore med sin tyktflytende thrash/hardcore crossover. Vi, nostalgiske gamle rever som vi er, spurte Andreas Forsbergskog i bandet om å nevne fem dritfete hardcoreskiver som faktisk har tålt tidens tann!

Veldig hyggelig å bli spurt om å skrive noe til Tigerbloggen! Vanskelig å holde seg til kun 5 utgivelser når man tar for seg dette temaet, men tror jeg har endt opp med ei liste her som vi i Weight kan stå inne for. Here we go:

Leeway - Born to expire (1989)

Utover 80-tallet blei hardcore-banda tyngre og musikerne flinkere og i New York fikk man etterhvert en bølge med band som bevegde seg gradvis bort fra punken og nærmere metal. Band som Agnostic Front fikk skrivehjelp av Peter Steele fra Carnivore (og senere Type-O-Negative), Cro-mags spilte konserter med Venom og Mötörhead, og du fikk band som Crumbsuckers og S.O.D. (med medlemmer fra Anthrax). Oppi alt det her dukka Leeway fra Queens opp og etter litt fram og tilbake ga de ut debuten Born to Expire i 1989 som den dag i dag fremdeles er det ypperste eksempelet på hvordan man skal kombinere hardcore og thrash.

Crown of Thornz - Mentally Vexed (1996)

Enkelte folk kødder man ikke med og COT’s Dan Singer aka Lord Ezec aka Danny Diablo er en av dem. I New York vokste det etter hvert frem en ny generasjon med band rundt inngangen til 90-tallet der både sound og image i større grad retta seg mot gatekultur og kriminalitet. Skinheads og grafitti-writers smelta sammen til crewet DMS (Doc Martens Skins, Drugs-Money-Sex, Droppin’ Many Suckers… kjært barn har mange navn) som inkluderer medlemmer i band som Madball, H2O, Dmize og Agnostic Front. En markant personlighet i dette miljøet var nevnte Lord Ezec som etter et par runder som bassist i diverse band og roadie for Sick of it All starta bandet Crown of Thornz sammen med gitarist Mike Dijan fra bl.a. Breakdown. Etter EP’en Train Yard Blues i 1995 ga de ut milepælen Mentally Vexed i 1996, ei skive som holdt på den harde NYHC-sounden, men samtidig var mer melodisk og tilgjengelig enn det sjangeren ellers var kjent for. Det er en grunn til at vokalist Justice fra Trapped Under Ice/Angel Du$t har Mentally Vexed tatovert over brystkassa!

Cro-Mags - Best Wishes (1989)

LP’en Age of Quarrel fra 1986 er tungt sementert som en gullstandard innen hardcore punk. Den er faktisk så sementert at mange ikke har klart å fa steget videre til bandets neste skive, LP’en Best Wishes fra 1989. Det kan også handle om at dette er et band som omtrent er like kjent for kranglinga si som musikken, noe som førte til at vokalist John Joseph røyk ut av line-upen i forkant av Best Wishes og bassist Harley Flanagan tok over mikrofonen. Best Wishes tar steget videre fra debutskiva og er en ren crossover-skive som ikke bare kan vise til en utvikling i låtskrivinga og fantastisk produksjon, men også til en vokalprestasjon av Flanagan som etter min mening mangler sidestykke i det som hadde blitt utgitt innen hardcore frem til da. Denne skiva har vært en stor inspirasjonskilde for oss i Weight.

Bastard - Wind of Pain (1992)


Bastard fra Tokyo ga i 1992 ut en av de beste hardcore-skivene noensinne med Wind of Pain. Denne skiva er flawless. Når vi snakker om japansk hardcore og punk er kanskje GISM bedre kjent utenfor Japan som band, men når det gjelder utgivelser er det ingen som er i nærheten av å kunne måle seg med Bastard’s Wind of Pain. I følge ryktene fins det folk som har reist til Japan utelukkende for å forsøke å få kjøpt originalpressingen av skiva. Fra den starter med Misery og til den avslutter med Truth er Wind of Pain noe av det mest brutale som noen gang har blitt spilt inn av et hardcore-band.

Chain of Strength - The one thing that still holds true (1995)

Denne samleskiva som kom ut i 1995 inneholder bandets to sjuere True till death (1989) og What holds us apart (1990), i tillegg til den uutgitte låta Impact. For meg har det alltid vært noe spesielt med Chain of Strength som skilte dem ut fra mengden av andre band innen retninga man har endt opp med å kalle "youth crew"-hardcore. Det er noe litt sårere, bitrere, mer ensomt over tekstene, og riffene er tunge uten at de på noe tidspunkt går over i metall. Jeg har alltid tenkt at det er nettopp følelsen av ensomhet og utenforskap, det å føle seg "alone in a crowd", som er en av de viktigste årsakene til at folk ender opp i straight edge-scena. Behovet for tilhørighet tilfredsstilles, samtidig som man overbeviser seg selv til å tro at man er hakket bedre enn sine sosialt mer vellykkede jevnaldrende. De færreste tenåringer velger seg en omgangskrets bestående av sosialt tilbakestående avholdsfolk og surpomper med samletvang knyttet til hardcore-memorabilia dersom de er populære eller føler seg inkludert sosialt. Og det er nettopp disse tenåringene Chain of Strength treffer så godt og fremdeles treffer bedre enn de andre banda som kom i kjølvannet av dem. I’ve been there.