På andreplata tar svensken enda et steg unna punkfortida si. Like greit. Punken perfeksjonerte Robert Hurula Pettersson allerede på andreskiva til Masshysteri. Men han skyr også mange av popelementene som farga debutplata som soloartist.

På ”Vapen till dom hopplösa” går alt seigere, tregere, men på samme måte som det gjør hos Wipers, som han stadig refererer, både i titler (”Sveriges ungdom” fra debuten versus "Youth of America") og design (tornekransen). Han finsliper rett og slett maskineriet, og signaturen er sterkere enn noensinne. "Kanske e det samma sak" for å sitere en annen Umeå Vråljazz-perle, Invasionen.

At denne edelweissen av en person snuser på 37 år denne høsten er helt uforståelig, evigung som musikken er. Men i takt med musikkens mørke, høres det for første gang ut som om Hurula har blitt eldre. Men da må vi sitere en annen svensk skranglegjeng, Sista Sekunden: dette er "att åldras med stil". Bare hør på ”Kom över nu”; frysende gitar rensa for selv den fjerneste slektning av bånn, som om low end-knotten på forsterkeren var spidda av is.

Eller det instrumentale tittelsporet, hvor klakkelyder – kanskje en dårlig kabel? – knitrer over musikken og den nesten industrielle vokalen, tilslørt i bråk og ribba for klang, som valser sakte, sakte bakover mot en uoppgjort fortid.

For akkurat der er Hurula den samme gamle; tekstene er såre og bitre skildringer fra en turbulent oppvekst og Sveriges skyggeside. En skygge som er lengre og mørkere enn noensinne nå i disse turbulente dager i du gamla, du fria. Hurula skuer oppover og nedover i samfunnet med en støvel planta i permafrostjorda ved Luleå, og en annen på Stockholms suburb-pavements.

Men dette albumet markerer et skifte i lydbildet. Det er mer brutalt. Melankolien har stivnet til en dirrende apati. Kanskje hans reaksjon på å ha blitt utnevnt til popprins i fosterlandet?

PS! Passende nok til Hurulas gjennomstrømmende ungdomsangst, følges plata av en svær plakat som fortjener å smekkes opp på alle tenåringsrom der ute.